For en tid tilbake var jeg i butikken.
Og i butikken var det en mann.
Han var ikke som alle andre menn. Han luktet helt utrolig vondt. Så intenst at det var svært ubehagelig selv på et par meters avstand.
Det slo meg at han der, akkurat han, burde noen be om å ta en dusj. Kanskje den noen skulle bli meg.
Men det ble det ikke.
Jeg lurer på en ting.
Det har seg nemlig sånn at vi i Norge har en fantastisk ordning som heter Statens Lånekasse. En herlig liten sak som gjør at alle stort sett har de nøyaktig samme mulighetene når det kommer til å ta høyere utdannelse, sammenlignet med mange andre land. Helt konge.
Men det får meg til å lure på en ting, som du kanskje kan bidra med svar på. Poengene mine er spisset noe, for å gjøre et poeng, men hypotesen står jeg for, like sterkt.
Min hypotese er at land som ikke har en tilsvarende lånekasse for unge mennesker har sterkere familiebånd.
Grunnen til at jeg tror dette, er at ungdom i andre land er mer avhengig av familien for å komme seg opp og frem i verden. I Norge kan man være fullstendig økonomisk uavhengig fra fylte 18 år. Dersom man begynner å studere og får lån i stipend og lever sparsomt, så kan man leve utelukkende på dette samtidig som man får seg en ålreit utdannelse. Helt uten foreldrenes innblanding. Dermed er man ikke like avhengig av familien, og dermed kanskje ikke prioriterer dem like mye.
I andre land er man svært avhengig av familie, rent økonomisk, helt frem til man er ferdigutdannet og i full jobb. Et fullstendig anderledes scenario.
I Norge kan det være at vi prioriterer familie anderledes. I kraft av at vi vil, og kan, men ikke må.
Andre land må.
Jeg lurer på om det er en målbar forskjell her.
Og det andre jeg dermed lurer på er om dette kan være en av grunnene til at nordmenn blir oppfattet som mer innesluttet enn, si, sør-europeere; de er mer økonomisk avhengig av andre, og blir dermed kanskje flinkere til å vise at de setter pris på dem. Her i landet tar staten av oss, i mye større grad, og vi klarer oss selv ellers.
Jeg lurer på om det er noen studier om akkurat dette. Noen som vet noe? Noen fra nordre Blindern som har har fag i dette sjiktet? Jeg synes dette er ordentlig interessant.
Men nå stikker jeg på hytta. God påske!
Bilder er bra, og bilder er konge. Men ofte kan det blir litt for mye av det gode. Ofte veldig mye av det gode.
Det er rett og rimelig at man burde ta bilder når man opplever ting. Enten for at man skal huske det til senere, eller for at man skal kunne skryte av ting. Gjerne begge deler. Og begge deler er helt greit. Problemet, tenker jeg, blir når bildetaging blir en viktigere del av opplevelsen enn selve begivenheten.
Jeg synes det er ålreit med ballspill. Men det er noen aspekter ved ballspill jeg synes er rart.
Det er mange som synes det er konge å spille fotball. Jeg synes fotball er helt greit. Det er mange som spiller håndball også, og det synes jeg også er stas. Jeg kan spiller begge deler, så lenge det er trivelig.
En god del er svært engasjert i at sin sport skal fremmes som den klart beste. Og de driter litt i om andre er uenige. Det er forsåvidt greit det, man må få fronte sine meninger.
Men det som er rart er hvordan noen folk prøver å verve nye spillere.
Hvis jeg skulle verve noen til å begynne å spille håndball - noe jeg prøver å gjøre - så fronter jeg at det er mange trivelige folk som spiller håndball, det er god trening. det er god stemning på kampene, man får masse nye ålreite venner, håndball har lange tradisjoner, og spillet har et sett med regler som er fornuftige og velprøvde. Hvis jeg skulle prøve å verve folk til å spille fotball, hadde jeg brukt nøyaktig samme strategien.
Men noen har en litt merkelig tilnærming til hele verveopplegget. De har, etter min mening, ikke skjønt det over hodet:
Når noen spiller fotball, så står vervegruppa til håndball på sidelinja og skriker at de må slutte å trille ballen langs bakken. For det er jo ikke lov! Og dere må slutte å sparke ballen, for det er bare helt sjukt!
Sånn holder de på. Og de tror det er en god vervestrategi.
De som spiller fotball, og som trives med det, blir jo ikke annet enn svært frustrert over dette her. Og før håndballspillerne vet ordet av det, så står det en hel masse fotballspillere på sidelinja når det er håndballkamp, og kjefter på dem fordi de tar ballen med henda, og utviser folk for litt uskyldig knuffing. Fotballspillerne krever at håndballspillerne skal følge deres regler. Og fotballspillerne føler at dette er verving.
Resultatet er en polarisering av håndballspillere og fotballspillere, hvor ingen har lyst til å prøve den andres sport, for å se hvordan det er. De blir mistenksomme mot den andre sportens påfunn, og ønsker egentlig ikke den andre parten noe godt.
Det største problemet med dette blir egentlig at det eneste de vet om den andre sporten, er de reglene som kolliderer med ens egne (sparke ball - ta ballen med henda, utvise ut kampen - utvise 2 minutter). Man blir kun oppmerksom på problemområdene, og ikke de områdene hvor sportene faktisk er like (lagsporter, god lagånd, godt miljø, likt baneoppsett, skal ha ballen i mål osv).
Jeg skulle ønske man istedenfor fokuserte på å først gi en fotballspiller lyst til å lære håndball, og deretter lære han eller hun reglene, for så å kreve at vedkommende fulgte disse reglene. Det funker ikke å gjøre dette baklengs. Man kan ikke stå og kjefte på en fotballspiller for å ikke følge reglene FØR man har gitt vedkommende lyst til å spille en annen sport.
Jeg synes aldeles ingenting om sånn verving. Det er teit.
Aggressive fotball- og håndballververe finnes over alt, men jeg fant bare en artikkel om noen håndballververe. Her er noen.
Jeg lurer på noen ting.
~ Hvor gammel må man være før man begynner å ringe på hos foreldrene sine når man kommer på besøk?
~ Hvorfor er det ikke greit å si at en person er svart, når en annen person er hvit?
~ Hva, i media, er mest skadelig for barn; vold eller nakenhet/erotikk?
~ Hvorfor burde ikke homofile få adoptere?
~ Hvilken bachelorretning skal jeg velge?
~ Og så, siden jeg har eksamen i dette om 81 timer: Google Earth baserer seg mest sansynlig på tilgjengelige ortofoto, men når Google lager sin jordmodell, projiserer de disse ortofotoene tilbake på overflaten på sin tredimensjonale jordmodell, eller bruker de de orginale fly og satelittbildene som ikke er korrigert, og projiserer disse direkte over sin egen jordmodell, i kraft av at planet de projiserer på ikke er flatt, men faktisk har samme fasong som originalen. Hvis dette er tilfellet, sparer de seg for en del koreksjon av radiell forskyvning.
~ Og siden jeg faktisk har eksamen i det, så måtte jeg finne ut av det. Det projiserer ortofotoene tilbake på jordmodellen, faktisk.
Etter å ha bodd noen år 5 kilometer vestover, 4 kilometer nordover og litt oppover fra Oslo sentrum, har vi oppdaget et ganske interessant fenomen:
Hvis man skulle være tilbøyelig til å snike på T-banen en gang i blant, så er det en veldig konkret holdning man må tilegne seg:
Da var valget gjort, og jeg er forholdsvis fornøyd med resultatet.
Ideelt sett ville jeg at det skulle bli en mindretalls Arbeiderpartiregjering. Det hadde vært optimalt. Ren arbeiderpartiregjering, med kampsakene deres, men sanert gjennom et behov for flertall på Stortinget forøvrig.
Dette hadde gitt Arbeiderpartiet god mulighet til å få gjennomslag for sine verdier, men alle reformer og endringer måtte blitt utsatt for betydelig mer debatt og kritisk gjennomgang ved en innsats for å få flertall på Stortinget.
Jo mer debatt, jo bedre. Jeg tror de fleste politiske saker hadde hatt godt av det, på helt generelt grunnlag. Mye fordi da hadde vi som er publikum fått mye større innsyn i fordeler og ulemper ved en sak, og dermed kunne gjort oss opp mer reflekterte meninger om ting.
Greit nok at dette fører til at reformer og lovforslag bruker mye lengre tid på å komme gjennom, men hurtighet er ikke alltid et ideal.
Men dette hadde ikke blitt noen realitet.
Høyre og FrP hadde flere mandater enn Arbederpartiet alene.
Og DET hadde vært helt fullstendig uaktuelt.
Sånn, da var mine politiske holdninger og meninger luftet for denne gang. Resten får dukke opp gjennom gode diskusjoner og ikke gjennom denne typen flagging av politikk.
Takk for meg.
... of two evils.
Jeg nekter å tro at 30% av Norges befolkning er kortsynte egoister. Jeg leter etter andre grunner for at de mener det de mener, men finner ingen gode alternativer. Jeg har kommet frem til at det må være fordi de er lite opplyste. De vet ikke hva de gjør.
Så noen må si ifra.
Det er veldig sjelden jeg kommer med formaninger om politikk og holdninger (fordi det stort sett finnes gode argumenter for å støtte det ene eller det andre), men dette her er utenfor all fornuft. Det finnes ingen gode nok argumenter.
Vær så snill.
Ikke stem FrP.
Hva som helst, bare ikke FrP. Jeg er helt dønn seriøs.
Når jeg møter folk fra andre land, så skryter jeg av Norge. Og alle de tingene jeg skryter av, er ting som FrP vil fjerne. De vil gjøre det til et land jeg ikke vil bo i.
Ingen av partiene er perfekte. De har noen saker som er latterlige alle sammen. FrP har til og med noen saker jeg kunne sagt meg enig i. Men summen av FrP sine kampsaker gjør at jeg faktisk sover dårlig om natten. Jeg trodde ikke jeg levde i et land der "folk flest" har et så egosentrisk verdensbilde. Jeg synes det er skummelt. Helt ærlig og oppriktig.
Så ta til fornuften, og ta til stemmeurnene!
Don't waste Time, or Time will waste you*.
- Matthew Bellamy
*Alle har en liten fortrengt emo i seg. Og min veldresserte, lille, indre emo fikk akkurat ytre seg.
Jeg vil på forhånd unnskylde for et veldig belærende innlegg. Men dette engasjerer meg ganske mye. Og det handler om logikk.
Det er to begreper jeg mener det er ytterst viktig at folk lærer seg å kjenne. Disse to begrepene bør man lære seg hva betyr, deretter reflektere litt over dem, og dernest bruke i sin daglige omgang med medmennesker, og kanskje viktigst, media. Jeg mener ikke at man skal si dem hele tiden, men man bør tenke over hvilken implikasjon de har på hvordan saker og ting henger sammen.
Følg med nå. Disse to ordene er følgende:
Korrelasjon - Det at to eller fler hendelser skjer samtidig eller rett etter hverandre, gjerne flere ganger.
Årsakssammenheng - Det at en hendelse fører til en annen.
Ok. Nå kommer forklaringen. Først korrelasjon. Eksempel:
Hver gang jeg går ut av en forelesningssal, så går Henrik også ut. Den ene hendelsen (jeg går ut), skjer samtidig med den andre (Henrik går ut). Og de skjer samtidig mange ganger. Hver dag faktisk. Vi kan si at disse to hendelsene varierer sammen. Hvis den ene hendelsen skjer, så er det stor sansynlighet for at den andre skjer også. Dette er en korrelasjon, og vi sier at de to hendelsene (Henrik og jeg går ut) korrelerer.
De to hendelsene skjer samtidig, det er greit, men det er ikke dermed sagt at den ene fører til den andre. Grunnen til denne korrelasjonen er selvfølgelig at forelesningen er ferdig, eller det er pause, og Henrik og jeg reiser oss og går ut samtidig.
Altså hvis jeg reiser meg midt i en forelesning, så vil ikke Henrik automatisk følge etter meg ut, eller omvendt. Det at Henrik eller jeg går ut, fører ikke til at den andre gjør det. Det er dermed noe annet som er årsaken til at vi går ut, nemlig forelesningens slutt. Det er en korrelasjon uten direkte årsakssammenheng. Jeg hadde fortsatt gått ut av forelesningen, selv om Henrik ikke møtte til timen. Sånn sett er de to hendelsene uavhengige av hverandre, selv om de korrelerer sterkt.
Det som fører til at Henrik går ut av forelesningen er at forelesningen er slutt, ikke det at jeg går ut. Årsakssammenhengen er mellom Henrik og forelesningen, og meg og forelesningen, ikke mellom Henrik og meg. Det er dette som er forskjellen mellom korrelasjon og årsakssammenheng (eller kausalitet, om du vil).
Altså:
Det at ting korrelerer (endrer seg sammen), betyr ikke at det er en årsakssammenheng mellom dem. Det kan være noe utenforstående som er med å endre dem begge. Og dette er viktig å tenke på hvis man vil finne ut årsaken til at noe skjer, og eventuelt endre noe.
Hvis man vil at Henrik skal bli sittende i forelesningssalen, så hjelper det ikke å la meg sitte igjen. Siden det ikke er noen årsakssammenheng mellom oss, så vil ikke endringer hos èn føre til endringer i den andre. Man må finne kilden, og eventuelt se bort ifra distraherende korrelasjoner. Hvis man vil at Henrik skal bli sittende, så lar man forelesningen vare lengre.
Da jeg tok forskningsmetode på psykologi ble vi presentert for en påstand som vi fikk tygge litt på. Påstanden kunne vært hentet fra en hvilken som helst norsk avis. Den stemmer, rent statistisk. Det du skal tenke på er hvordan dette kan stemme, og i så fall, hva er årsaken?
Vet du ikka hva Si ;D er, så vil jeg anbefale deg å finne det ut. For dere andre, så vil jeg komme med to synspunkter på hvorfor jeg synes Si ;D er helt fantastisk.
1 - Det er en veldig lav terskel for morgendagens samfunnsdebattanter (og -onkler), og gir dem kanskje mersmak til å ta del i større debatter når de blir eldre. Si ;D er med på å skape en god debattkultur hos ungdom.
2 - Det andre punktet er kanskje den kraftigste funksjonen til Si ;D. Ingen andre medier viser så godt hvor absurd det er å la 16-åringer* skal få stemmerett. Politiske partier som vil senke stemmerettsalderen leser ikke Si ;D.
*No offence mot oppegående 16-åringer. Men det virker som om oppegående 16-åringer er i mindretall.
Nå sitter jeg her og lurer. Og det jeg lurer på er valget mellom 3 forskjellige ting. Og de 3 forskjellige tingene er studieretninger innenfor geologi. Og geologi er fagretningen jeg studerer. Og jeg er Tobias.
Det ene valget innebærer å følge hodet. I den forstand at studieretningen innebærer en faglig utfordring som jeg tror jeg hadde satt pris på. Dette er geomatikk, eller geofaglig informasjonsbehandling*. Innebærer stort sett kart, seismikk, og illustrering av informasjon (3d-modeller osv). Det hadde vært veldig interessant, og stilig å holde på med. Men jeg er litt usikker på om dataprogrammering er noe jeg vil holde på med i årevis.
Det andre valget innebærer å følge lommeboka. I den forstand at studieretningen innebærer en betydelig sikkerhet i fremtidige inntekter, for å si det sånn. Dette er geofysikk, og er inngangsporten til petroleumsgeologi. Dette frister forsåvidt også fra et faglig ståsted, da dette er et krevende studie, med mye tung matte og fysikk**. Jeg tror jeg kunne trivdes med å holde på med dette, men det store ankepunktet er samfunnets syn på petroleumsindustrien. Man blir liksom ansatt hos svarteper, selv om det ikke alltid er feil å sitte med svarteper***.
Det tredje valget innebærer å følge moralen. I den forstand at studieretningen innebærer å studere noe som er miljøvennlig og samfunnsmessig godt ansett. Dette er hydrologi, og er læren om vann, vannets fysiske egenskaper, vannets kretsløp. Ja, alt som har med vann å gjøre egentlig. Norge produserer i snitt 2 hydrologer i året, og Statkraft ansetter begge. Det er visst også mye ekskursjoner og feltarbeid. Det er bra.
Dette er en nøtt å knekke. Rett og slett.
Men en av grunnen til at jeg skrev dette her var at jeg selv skulle tenke gjennom det, og ta stilling til det. Og se på argumenter for og imot.
Så nå ser det ikke så dumt ut å studere hydrologi.
Statkraft neste?
Innspill?
* Hvor nerd er ikke det liksom. Dataprogrammering om stein.
** Man går ikke på universitetet for å ha det slækt. Man går der for å få en utdannelse. Og den om intet våger, intet vinner.
*** Norge er verdens 3. største eksportør av olje. Mange land produserer mer olje enn Norge, men Norge bruker nesten ingenting, og eksporterer nesten alt (91% i 2006). Det blir det penger av. For eksempel kommer hver 4. skattekrone direkte fra oljen.
Eksamen er konge.
Samtidig som jeg har et veldig delt forhold til det å ha eksamen.
På den ene siden har man selve lesingen. Lesinga er kjedelig. Eller, det er ikke så ofte det er kjedelig, det er bare veldig altomfattende. Hele livet handler om lesinga i en periode. Alt annet er sidestilt, kanskje med unntak av mat. Det er så mye, og det er så kort tid. Man sier at det er kjedelig fordi man heller ville gjort noe annet. Men hvis man virkelig vil gjøre noe annet, så hadde man gjort akkurat det, og ikke blitt sittende.
Hadde ikke vært mange med høyere utdanning hvis eksamen faktisk var så kjedelig som alle skal ha det til.
Men på den andre siden har man selve eksamensdagen. Og eksamensdagen er stort sett helt grei. Man har lest seg ferdig, eller i det minste nådd et punkt hvor man tenker "Drit og dra! Det får gå som det går.". Da er egentlig alt greit, for man bryr seg ikke lenger.
Men en del av eksamensdagen er suveren:
Det øyeblikket de deler ut oppgave og eksamensvakten sier de magiske ordene:
"Da kan eksamen begynne."
Da smaker man på livet. Trenger ikke alltid drive med ekstremsport for å kjenne på det. Det er en fantastisk følelse, egentlig. Skikkelig rush. Man har jobbet så mye, og så kan man ikke gjøre mer. Det er bare å skalke lukene og ri stormen. Man må yte.
Poenget
Sitter her og er tankefull igjen. Idag er det fordi det har kommet meg for øret at det er siste kveld for årets kull på Sagavoll. Alle har vasket seg ut av rommene sine, og imorgen skal de hjem. De har liksom tenkt at denne dagen ikke kommer, men jaggu kommer den som julekvelden på kjerringa.
En tankevekker. Memento mori.
Da jeg var elev var dette en veldig spesiell greie husker jeg. Hadde tenkt masse på det.
Og litt ut på vårparten begynte jeg å glede meg til å slutte.
Ikke fordi jeg gledet meg til å dra, men fordi det slo meg at det kom til å bli en fantastisk følelsesutladning for alle sammen. Flere kom man kanskje aldri til å se igjen, og man fikk følelsen av at man måtte si alt, på veldig kort tid. Hvor glad man var i alle sammen. Hvor konge alt hadde vært. Første og muligens eneste gang jeg har skrevet et dikt. Så mye tenkte jeg på det. Rimelig klisje, men det funker for meg.
Slutten
Men jeg er glad?
Det er trist at det er over.
Men jeg er glad,
Fordi det er trist.
Hvis det skal være så trist å forlate det,
Så må det ha vært
Fantastisk.
Og avslutningen ble akkurat så fantastisk som jeg hadde forestilt meg. Jeg var kanontrist og grein som bare jeg kan grine. Men på en sær måte har jeg aldri vært så lykkeligere noen gang.
120 gode venner.
Hvor mange ganger i livet får man 120 gode klemmer på rad, og hvor man hver eneste gang gråter sammen, fordi man er så glad i personen man klemmer, og man har ikke lyst til å si farvel.
Det er helt sprøtt.
Og fantastisk.
Og det var like fantastisk da jeg var stipendiat. Om mulig kanskje mer fantastisk, fordi jeg hadde gledet meg så veldig til det.
Det er derfor jeg er tankefull i kveld. Fordi imorgen kommer dette øyeblikket til Sagavoll Folkehøgskole, nok en gang. De har brukt et år på å bli utrolig godt kjent med hverandre, blitt gode venner, lært ufattelig mye og forandret seg litt som personer. Hele året leder frem til dette øyeblikket, når de innser at leken er slutt, og det er på tide å dra hjem. Når det går opp for dem hvor mye det har betydd, og hvor mye de skulle ønske at det hele kunne fortsette.
Men hvis det hadde fortsatt, er det ikke sikkert at de hadde gitt alle en klem, og oppriktig, med gråten i halsen, sagt ”Jeg er glad i deg”, til hver og en.
Det er DET som er poenget i øyeblikket.
Jeg vil strekke meg så langt som å si at det øyeblikket hele flokken innser at året er over, DET øyeblikket, er i seg selv poenget med å gå på folkehøgskole.
Fantastisk.
Så jeg håper noen ser herligheten i all elendigheten.
Synd hvis jeg er den eneste som gleder meg!
Idag tok jeg banen hjem fra skolen. Og det var et ganske spessielt syn som møtte meg. Jeg sitter i den ene enden av vogna og ser utover alle folka som sitter og står:
Banen er full av den sedvanlige mengden av forretningsfolk i dress og med dokumentmappe under armen og strenge briller, mødre med dyre barnevogner, filippinske hushjelper, ærverdige gamle vestkantfruer, tynne, små, blonde jenter i Napapiri-hettejakker som har hatt dansetime på Vindern, erketypiske kollenguttegjenger hvor alle har hver sin Iphone, og noen russ. I all hovedsak en gruppe mennesker som har vokst opp på livets materielle solside.
Og rett overfor meg sitter det en gammel fyllik og sover.
Han sikler litt på den blasne røde jakka si. Har en skitten plastpose i hånda si. Skiller seg rimelig ut fra mengden.
Det er rart med fyllikene her oppe i åsen. Flere av dem raver rundt i minkpelser og andre dyre klær. De hadde vært å finne nederst på Karl Johann, hvis det ikke hadde vært for at de kommer fra alvorlig møblerte hjem og kan sikkert opprettholde en solid alkoholavhengighet på rentene fra formuen til sin avdøde bestefar.
Men han her ser ikke ut som en av dem. Han her ser veldig sliten ut. Buksa er skitten. Konstrasten til resten av establisimentet i vogna er ganske stor*.
Og plutselig oppdager jeg et veldig dypt, lite symbol på situasjonen. Jeg ser merket på jakka til den gamle fyren overfor meg.
"HOPERISE"
Det var litt av en utsikt, der jeg satt, på vei hjem.
*Det er flere jeg har pratet med på jobben, kunder og ansatte, som nekter å ta T-banen, fordi de synes den er skitten og ekkel. De tar kun buss, eller så kjører de selv. Men aller helst vil de slippe å dra ned i sentrum i det hele tatt**.
** Det er derfor Vindern Sport eksisterer.
Nå satt jeg her og var ganske tankefull.
Ikke sånn depressiv tankefull, bare i et humør hvor det eneste riktige er å gruble litt.
Broren min skrev et innlegg i bloggen sin. Og tankene virrer rundt episoder hvor påstanden hans stemmer.
Veldig stilig.
Du burde bli dikter, Thomas.
Noen ganger føler man at man er med i en film.
Noen ganger er dette en bra ting, hvis det er en bra film.
Andre ganger er dette en absurd ting, hvis det er en absurd film.
Dette er andre ganger.
Har du sett Den Brysomme Mannen?
Den Brysomme mannen er preget av noen bestemte punkter:
- Monotone, store, upersonlige bygninger som ser særdeles livløse ut.
- Personer i en rutinemessig grå hverdag.
- Ekstremt upersonlige omgivelser.
- Personer som oppfører seg på en litt nifs måte.
- Personer som arbeider, men det er ikke godt å vite med hva.
- En følelse av å ikke passe inn.
- Folk som stryker med eller putter fingeren i ubehagelige, skarpe gjenstander uten at noen andre bryr seg.
Bytt Trond Fausa Aurvåg med meg.
Jeg er akkurat ferdig på jobb, og har ruslet bort til skolen for å lese litt til (litt fordi jeg ikke gadd å dra hjem på grunn av at Chriss har en date på gang, og da er det skrevet ned i Kollens grunnlov at man prioriterer å skygge banen).
De aller fleste ved UiO er ferdige med alle eksamnene sine, så det er relativt stille på Blindern. Første punkt på "Den Brysomme Mannen"-lista:
- Monotone, store, upersonlige bygninger som ser særdeles livløse ut. - CHECK
Jeg går inn i Vidar Bjerknes Hus. Eller "VB", blant venner. Litt rart når det er så stille og folketomt. Men det er noen få som går opp og ned trappene uten å ha hverken god eller dårlig tid. De bare går liksom. Punkt to på lista:
- Personer i en rutinemessig grå hverdag. - CHECK
I 1,5. etasje (ja, en og en halvte etasje) går jeg inn i lesesalen. Den er stor, og veldig upersonlig. Det finnes ikke en eneste avrundet kant i hele rommet. Alt står vinkelrett på noe annet, og det er maassevis av identiske leseplasser som fyller hele salen. Det er stille som
Hmm.
Jeg vet ikke. Det er fryktelig stille ihvertfall. Fryktelig tomt og EKSTREMT upersonlig.
- Ekstremt upersonlig - CHECK.
Da jeg lukket opp døra, så lagde jeg den eneste lyden som var å oppdrive i rommet. Og det er ikke noe klang. Lyder henger ikke i lufta, de bare er der, og så forsvinner de igjen. Det sitter 3 andre i rommet. Det virker som om de kom på likt, og diskuterte lenge hvor de skulle sette seg sånn at de satt lengst mulig fra hverandre. Og så satte de seg der.
De tre kikker opp HELT på likt, ser på meg et lite øyeblikk, og så kikker de ned igjen. Synkront.
- Personer som oppfører seg på en litt nifs måte. - CHECK
Jeg aner ikke hva det er de egentlig driver med, der de sitter. Kanskje de sitter å skriver "All work and no play makes Jack a dull boy."
- Personer som arbeider, men det er ikke godt å vite med hva. - CHECK
Jeg føler helt klart at jeg ikke passer inn.
- En følelse av å ikke passe inn. - CHECK
Dette er et erketypisk någårtobiashjemoglagersegenkakao-øyeblikk, og dette er helt klart intensjonen.
Og det er like greit at jeg foreløpig ikke får oppfylt det siste punktet på lista.
Iblant ser man verden med litt andre øyne. Litt som om man våkner et lite øyeblikk, og ser ting i tredjeperson. Man ser ting man gjør og har gjort, og ting man er og har lyst til å bli, med litt andre øyne enn man gjorde tidligere.
Jeg har det hvertfall sånn.
For min del har sånne øyeblikk kommet svært sjelden. Ofte anser jeg sånne øyeblikk som de gangene jeg virkelig tenker. Ikke nødvendigvis det å tenke på noe konkret, men bare tenking på helt generelt grunnlag. Det er ikke så mange ganger jeg har satt meg ned og virkelig fundert på tingenes tilstand.
Det var oftere før.
Jeg vet ikke hva det kommer av, men jeg tror jeg har begynt å tenke mindre.
Jeg tror heller ikke det kommer av at jeg har for lite å tenke på. Jeg tror rett og slett det kommer av at jeg har for mye å tenke på. Man kan kalle det en liten overbelastning. Når det blir for mye, så stues det bare vekk. Til senere en gang.
Før unnet jeg meg tid til å sette meg ned og tenke på ting. Nå har jeg oftere tatt meg selv i å ikke sette meg ned og tenke, men heller finne på andre ting sånn at jeg slipper å tenke. Ikke fordi det nødvendigvis er ting jeg ikke vil tenke på, men heller fordi jeg føler at jeg ikke hadde overskudd til det. Jeg vil heller slappe av, tenke på noe helt annet, og lade batteriene mine.
Det er noen aktiviteter dette slår ut i:
Jeg trener mindre, fordi når jeg trener pleier jeg å tenke.
Jeg spiller mer data, fordi da slipper jeg å tenke.
Jeg ser mer på TV, fordi da slipper jeg å tenke.
Jeg tar T-bane istedenfor å gå, fordi når jeg går, så tenker jeg, og med T-banen er man fremme før man rekker å sette seg.
Dette var helt klart også tilfellet ifjor da jeg var på Sagavoll. Da var hverdagen så full av inntrykk og påkjeninger at ledige øyeblikk heller ble fylt med ting som kunne distraherte meg og få meg til å slappe av, istedenfor å bearbeide de inntrykket som hopet seg opp.
Ikveld derimot, begynte jeg å tenke litt igjen.
Det var veldig deilig.
Jeg innser egentlig at strategien min med å distrahere meg selv vekk fra å tenke egentlig er en ganske kortsiktig løsning. Ting blir ikke noe særlig mer bearbeidet hvis jeg ikke unner meg tid til å tenke gjennom de. Jo færre ting jeg tenker gjennom, jo mer føler jeg at jeg bør distrahere meg fra det, for å slappe av.
Dette er helt klart ikke noe god sirkel.
Idag har jeg lest til eksamen, ganske lite effektivt vell å merke, og familien til Eirik har vært på besøk. Christian og jeg har gått tur ned til Ris og tilbake igjen, og så har Eirik, Christian og jeg sittet og pratet i stua. Tilsammen har dette gjort meg ganske tankefull her jeg sitter klokka halv 2 forran data'en på rommet mitt.
Paradoksalt nok er den første konklusjonen jeg kommer med at jeg helt klart skal sitte mindre her jeg sitter nå. Og det andre er at jeg skal droppe dette månedskortet på T-banen. Nå skal jeg sørendritemeg begynne å gå mer. Få litt gang på denne hjernebarken igjen.
Tenke på litt andre ting enn normalvektorer, integraler, Jakobi-matriser og tall som ikke finnes.
Selv om det egentlig er ganske lett med tall som ikke finnes.
I natt satt jeg på MSN med Runa da det plutselig begynte å regne noe voldsomt, og like etter så kom lynet og tordenet. Det smalt ned i alle kanter, og hele leiligheten ble opplyst i korte glimt.
Lena har alltid sagt at er så fantastisk å være ute i uvær, så jeg tok på meg regntøy og fjellstøvler, tok med meg hodelykt og trasket ut.
Det var ganske spektakulært. Regnet plasket ned. Og det var aldri stille, fordi rumlingen fra det forrige lynnedslaget hang fortsatt i lufta da det neste smalt ned.
Jeg trasket ut i Nordmarka og oppover mot toppen av Vettakollen i mørket. Jeg gikk først med hodelykt, men jeg så nesten ingenting fordi lyset fra hodelykta lyste bare opp alt regnet som falt rundt meg. Det var litt som å ha på fjernlys i tåke. Så jeg skrudde av lykta. Men det det gikk veldig greit. Skogen ble lys som dagen de øyeblikkene lynet raste nedover, så det var faktisk mulig å se hvor jeg skulle gå. Jeg måtte bare stoppe opp et skritt for å få tilbake mørkesynet først.
Vannet plasket ned fra himmelen så intenst at det som før var stien opp var nå en ikke så verst frådende bekk. Det skummet.
Jeg gikk oppover og oppover åsryggen, og stoppet da jeg var på høyde med Holmenkollen vest for meg. Så la jeg meg ned i lyngen med utsikt utover byen. Jeg turte ikke stå oppreist, fordi det ikke var så mange høye ting rundt meg. Regndråpene var så tunge at jeg kunne kjenne at hver enkelt landet på meg gjennom regntøyet. Jeg ble fort våt, men det gjorde ingenting, for jeg var så varm etter turen opp.
Så der lå jeg. Rundt meg smeller lynet ned, og noen ganger blir jeg blendet så mye at det tar flere sekunder før jeg ser noe igjen.
Alt blir helt rødt.
Sakte men sikkert ser jeg omrisset av de nærmeste trærne igjen. Etter lysglimtene kommer det en fryktelig knitring av vanndråper som fordamper før det kommer en rullende buldring som øker og øker og øker i styrke før den braker så fælt at man kjenner det i brystkassa.
Flere ganger fikk jeg dotter i ørene.
Så der lå jeg. Det var en herlig følelse av å være fullstendig underdanig av naturens krefter. Å ligge på ryggen og kjenne regnet plaske ned på ansiktet mitt mens lyn farer gjennom himmelen over meg.
Som om himmelen revner i sømmene og man ser det hvite lyset på den andre siden.
Jeg lå lenge der, og ble våt inn til skinnet. Men det gjorde ingenting. Det var så mediterende å ligge der og være småredd for å reise seg opp, og bli fasinert av alt lyset og bråket.
Etterhvert ruslet jeg nedover igjen, med vann opp til over anklene flere ganger langs det som før var en sti.
Jeg kom inn under taket, hang opp de våte klærne, og la meg i senga. Over senga er det et takvindu, og jeg fortsatte å se på regnet og lynet til jeg sovnet.
Etter å ha sovet litt ringer telefonen.
Det er Lena.
Som jeg trodde var i Tromsø, 1700 km unna.
Hun står utenfor, i regnet.
Det er da man kjenner at man lever.
