Kult

Igår var jeg på en veldig bra konsert. Det var smekkfullt, og med lang kø utenfor, på Mono for releasekonserten til det nye fremadstormende bandet Bellman. Hitten "Spaceship, Move Slow" har tikket og gått mange ganger daglig på P3. Masse artikler i samtlige av landets aviser (VG, Dagbladet, Aftenposten, Dagsavisen, Tønsbergs Blad osv).
Og, som sagt, igår var jeg på konsert. Og det var VELDIG bra. Skikkelig frysninger. Lena var litt skeptisk i utgangspunktet, men var skikkelig fan når konserten var ferdig.
Knallbra.
Hørte på plata til og fra skolen idag. Helt til jeg kom inn døra hjemme. Da tok jeg av meg hodetelefonene og stoppet musikken. Så kom det artige. Anlegget i stua var skrudd av, men musikken fortsatte.
Hele Bellman satt i stua og øvde.
Det er kult.

Den Brysommen Tobias

Noen ganger føler man at man er med i en film.

Noen ganger er dette en bra ting, hvis det er en bra film.

Andre ganger er dette en absurd ting, hvis det er en absurd film.

Dette er andre ganger.

Har du sett Den Brysomme Mannen?

Den Brysomme mannen er preget av noen bestemte punkter:
- Monotone, store, upersonlige bygninger som ser særdeles livløse ut.
- Personer i en rutinemessig grå hverdag.
- Ekstremt upersonlige omgivelser.
- Personer som oppfører seg på en litt nifs måte.
- Personer som arbeider, men det er ikke godt å vite med hva.
- En følelse av å ikke passe inn.
- Folk som stryker med eller putter fingeren i ubehagelige, skarpe gjenstander uten at noen andre bryr seg.

Bytt Trond Fausa Aurvåg med meg.

Jeg er akkurat ferdig på jobb, og har ruslet bort til skolen for å lese litt til (litt fordi jeg ikke gadd å dra hjem på grunn av at Chriss har en date på gang, og da er det skrevet ned i Kollens grunnlov at man prioriterer å skygge banen).

De aller fleste ved UiO er ferdige med alle eksamnene sine, så det er relativt stille på Blindern. Første punkt på "Den Brysomme Mannen"-lista:

- Monotone, store, upersonlige bygninger som ser særdeles livløse ut. - CHECK

Jeg går inn i Vidar Bjerknes Hus. Eller "VB", blant venner. Litt rart når det er så stille og folketomt. Men det er noen få som går opp og ned trappene uten å ha hverken god eller dårlig tid. De bare går liksom. Punkt to på lista:

- Personer i en rutinemessig grå hverdag. - CHECK

I 1,5. etasje (ja, en og en halvte etasje) går jeg inn i lesesalen. Den er stor, og veldig upersonlig. Det finnes ikke en eneste avrundet kant i hele rommet. Alt står vinkelrett på noe annet, og det er maassevis av identiske leseplasser som fyller hele salen. Det er stille som

Hmm.

Jeg vet ikke. Det er fryktelig stille ihvertfall. Fryktelig tomt og EKSTREMT upersonlig.

- Ekstremt upersonlig - CHECK.

Da jeg lukket opp døra, så lagde jeg den eneste lyden som var å oppdrive i rommet. Og det er ikke noe klang. Lyder henger ikke i lufta, de bare er der, og så forsvinner de igjen. Det sitter 3 andre i rommet. Det virker som om de kom på likt, og diskuterte lenge hvor de skulle sette seg sånn at de satt lengst mulig fra hverandre. Og så satte de seg der.

De tre kikker opp HELT på likt, ser på meg et lite øyeblikk, og så kikker de ned igjen. Synkront.

- Personer som oppfører seg på en litt nifs måte. - CHECK

Jeg aner ikke hva det er de egentlig driver med, der de sitter. Kanskje de sitter å skriver "All work and no play makes Jack a dull boy."

- Personer som arbeider, men det er ikke godt å vite med hva. - CHECK

Jeg føler helt klart at jeg ikke passer inn.

- En følelse av å ikke passe inn. - CHECK

Dette er et erketypisk någårtobiashjemoglagersegenkakao-øyeblikk, og dette er helt klart intensjonen.

Og det er like greit at jeg foreløpig ikke får oppfylt det siste punktet på lista.

Ubetalelig

For tiden er jeg student på Blindern. Jeg holder til i det som kjærlig kalles "VB", eller bare Mattematikkbygningen for oss vanlige dødelige. Her tar jeg oppfrikningskurs i matte. Hele uka, til og med lørdag. 10:00 til 16:00.

Det er ganske ålreit, faktisk.

Det er to grupper, de som tidligere har hatt 3MX, og de som ikke har det. Jeg er i førstenevnte gruppe, sammen med ca 119 andre. Og nå, etter 4 dager har vi funnet ut at vi er 5 Sagavollinger, fra 4 forskjellige kull. Ingen av oss visste om hverandre fra før. Artig.

Katalysatoren til den ubetalelige hendelsen var en av dem, nemlig Hroar, som var elev 04-05.

Åpningsminuttene av den aller første forelesningen utartet seg slik:

Hroar: Ej vedde på at han drar ein spøk først. Ej vedde på noe sånt som "Ka sa null til åtte?"
Tobias: Nei, jeg vet ikke.
Hroar: Hvorfor bruker du belte?
Tobias: Hehe.

3 minutter senere:

Foreleser Magnus: Hva sa nullern til åttern? Tøft belte!
Hroar: Ej elska å ha rætt!

Priceless.

Uunngåelig

Da skjedde det.

Det måtte smelle før eller senere.

Det var faktisk ingenting å gjøre med det.

Det lå 100% i kortene og det stod skrevet i stjernene.

Hadde det vært en religion, så hadde en profet sagt noe om dette for 1000 år siden.



Vi knuste stualampa under en runde med tennis...

Eden

Da satt jeg her igjen.

Akkurat nå er verden tilbake.
Men nå forstår jeg verden bedre. Verden kan være kjip, men nå har jeg forståelse for den.

Jeg har akkurat kommet hjem fra Sagavoll. Det har vært fjorårstreff. Har hatt en hel helg med nesten alle jeg gikk der med ifjor. Ingen tekst er verdig å beskrive hvor bra det var.

Jeg kom dit på fredag ettermiddag. Så alle de smilende ansiktene. Satt med et helt fantastisk smil og så på matkøen i matsalen. Det var en kø jeg gjerne ville stå i, ikke på grunn av hva køen førte til i seg selv, men bare for hva køen bestod av. Praten med alle om hvordan det går, hva man driver med, hva man har gjort siden sist. Det var veldig trivelig.

Men etterpå? Jeg vet ikke, men etter maten følte jeg at det liksom ble litt stille. Alle var nok slitne, alle har hatt en lang uke. Jeg tok meg selv i å tenke den forferdelige tanken: "Er dette alt?" Jeg er sur på meg selv for å ha tenkt den tanken. Men den er sann. Jeg hadde den litt utover kvelden. Det var jo kjempetrivelig og sånt, men tanken var der.

Etter en stund gikk jeg og la meg.

Jeg sovnet.
Den virkelige verden forsvant.
Sagavoll kom.

Jeg gløttet på øynene, og det var fortsatt litt mørkt i møtesalen der jeg hadde sovet. Det første jeg ser er Jonny, som sover på en madrass ved siden av meg. Jeg setter meg litt opp, og rundt meg er et rom stappfullt av sovende mennesker. Det er den mest fantastiske følelsen jeg har hatt på lenge. All ulumskheten og de kjedelige tankene om livet ble liggende igjen da jeg sovnet. Verden ble stående ute i kulda. Jeg våknet ikke opp til Verden. Jeg våknet opp til Sagavoll.

NÅ var jeg tilbake i mitt Eden. Og rundt meg lå alle de som hører til i hagen.

Dagen utartet seg til en fantastisk dag: Plutselig var alle "DER". Vi var tilbake der vi var før vi slutta. Og utover kvelden mere så: Fotball, brettspill, kaffe, biljard, Saga-ball, Sondre som står i bresjen for litt ordentlig Tunheim-ånd ved å bygge kunstverk av dasspapir. Kiwi. Det ble bare bedre og bedre.

Og midt i det hele oppdaget jeg hva som hadde plaget meg før jeg reiste på fredagen: I Oslo vet jeg ikke hvem jeg er. Situasjonen er så anderledes, ting er så forskjellige. Det er en helt annen verden ann alt annet jeg har vært borti.

Men på Sagavoll vet jeg hvem jeg er.

Jeg er Tobias. Tobias som liker å ordne ting, som liker å gå tur. Tobias som syns det er fantastisk å stå på en scene forran folk og få ting til å skje. Tobias som liker å prate og diskutere. Tobias som lett gråter av glede.

Gleden av å føle seg hjemme og å høre til, overveldet meg totalt. K1 og Kathrine som satte seg med meg etter møtet og klappet meg på armen. Det var helt overveldende.

Jeg sa helt først at jeg har fått forståelse for verden. Helgen gav meg litt innblikk i hvordan verden må ha det. Verden er misunnelig på Sagavoll. Hadde jeg vært verden, hadde jeg også blitt sur noen ganger. Hadde jeg vært verden, hadde jeg vært dritmisunnelig.

Jeg har egentlig medlidenhet for verden.
Den prøver så godt den kan.

Sagavoll for evig.