Da har jeg mekket et ekte fraktal i photoshop. Tok litt lengre tid å fikse, men nå er det ikke noe pseudo lengre. Sirkelen består av seg selv til tilnærmet uendelig.
Jeg har, akkurat nå, hjemmeeksamen og 3 oppgaveinnleveringer å jobbe med. Derfor er jeg med i en konkurranse på bloggen til Kjetil.
Bilder er bra, og bilder er konge. Men ofte kan det blir litt for mye av det gode. Ofte veldig mye av det gode.
Det er rett og rimelig at man burde ta bilder når man opplever ting. Enten for at man skal huske det til senere, eller for at man skal kunne skryte av ting. Gjerne begge deler. Og begge deler er helt greit. Problemet, tenker jeg, blir når bildetaging blir en viktigere del av opplevelsen enn selve begivenheten.
Christian har eksamen imorgen.
Eksamen i oftamologi, eller læren om øyet.
Og i den anledning meldte Eirik og meg oss til å være studieemner for Christian sin praktiske undersøkelse av øyet. Dette innebar å få drypp på øyet som gjorde at pupillen gikk bananas og åpnet seg helt opp. Fokus gikk åt skogen, og øyet ble rimelig lysfølsomt, men det så bra tøft ut.
Her er et utdrag av bilder fra seansen.
Her får jeg prøve meg som øyelege. Var ganske stilig. Blodårer og stash.
Øynene mine etter drypp.
Øynene til Eirik etter drypp.
Kan aldri la et øyeblikk gå fra meg for å fikse et skikkelig psykomac-bilde.
På denne dag*, for en del år siden, signerte flere personer dette arket. (Bruker du internet explorer er det synd for deg, for alle dere andre fornuftige mennesker, høyretrykk og "åpne bilde")
* De signerte det faktisk 7. mai, selv om vi gjerne legger vekt på 8.
Nå har jeg hatt en uke med to eksamener (eller prøver, om du vil), og da blir det ikke så mye avslapning. Nå er det ferdig. Det er påskeferie. Jeg er alene i leiligheten. Jeg har:
og
og
og, ikke minst, alle episodene av
Nå skal Gordon Freeman redde verden igjen.
Det er min type påskekrim.
Enkelt og greit.
Disse har jeg rangert høyest:
Disse har jeg hørt på flest ganger:
Og alt dette hører jeg på disse:
Mens jeg går til og fra denne:
Ferdig.
I natt satt jeg på MSN med Runa da det plutselig begynte å regne noe voldsomt, og like etter så kom lynet og tordenet. Det smalt ned i alle kanter, og hele leiligheten ble opplyst i korte glimt.
Lena har alltid sagt at er så fantastisk å være ute i uvær, så jeg tok på meg regntøy og fjellstøvler, tok med meg hodelykt og trasket ut.
Det var ganske spektakulært. Regnet plasket ned. Og det var aldri stille, fordi rumlingen fra det forrige lynnedslaget hang fortsatt i lufta da det neste smalt ned.
Jeg trasket ut i Nordmarka og oppover mot toppen av Vettakollen i mørket. Jeg gikk først med hodelykt, men jeg så nesten ingenting fordi lyset fra hodelykta lyste bare opp alt regnet som falt rundt meg. Det var litt som å ha på fjernlys i tåke. Så jeg skrudde av lykta. Men det det gikk veldig greit. Skogen ble lys som dagen de øyeblikkene lynet raste nedover, så det var faktisk mulig å se hvor jeg skulle gå. Jeg måtte bare stoppe opp et skritt for å få tilbake mørkesynet først.
Vannet plasket ned fra himmelen så intenst at det som før var stien opp var nå en ikke så verst frådende bekk. Det skummet.
Jeg gikk oppover og oppover åsryggen, og stoppet da jeg var på høyde med Holmenkollen vest for meg. Så la jeg meg ned i lyngen med utsikt utover byen. Jeg turte ikke stå oppreist, fordi det ikke var så mange høye ting rundt meg. Regndråpene var så tunge at jeg kunne kjenne at hver enkelt landet på meg gjennom regntøyet. Jeg ble fort våt, men det gjorde ingenting, for jeg var så varm etter turen opp.
Så der lå jeg. Rundt meg smeller lynet ned, og noen ganger blir jeg blendet så mye at det tar flere sekunder før jeg ser noe igjen.
Alt blir helt rødt.
Sakte men sikkert ser jeg omrisset av de nærmeste trærne igjen. Etter lysglimtene kommer det en fryktelig knitring av vanndråper som fordamper før det kommer en rullende buldring som øker og øker og øker i styrke før den braker så fælt at man kjenner det i brystkassa.
Flere ganger fikk jeg dotter i ørene.
Så der lå jeg. Det var en herlig følelse av å være fullstendig underdanig av naturens krefter. Å ligge på ryggen og kjenne regnet plaske ned på ansiktet mitt mens lyn farer gjennom himmelen over meg.
Som om himmelen revner i sømmene og man ser det hvite lyset på den andre siden.
Jeg lå lenge der, og ble våt inn til skinnet. Men det gjorde ingenting. Det var så mediterende å ligge der og være småredd for å reise seg opp, og bli fasinert av alt lyset og bråket.
Etterhvert ruslet jeg nedover igjen, med vann opp til over anklene flere ganger langs det som før var en sti.
Jeg kom inn under taket, hang opp de våte klærne, og la meg i senga. Over senga er det et takvindu, og jeg fortsatte å se på regnet og lynet til jeg sovnet.
Etter å ha sovet litt ringer telefonen.
Det er Lena.
Som jeg trodde var i Tromsø, 1700 km unna.
Hun står utenfor, i regnet.
Det er da man kjenner at man lever.
((Sindre (KRIK-lærer) vekker meg fra søndagsmorgensøvnen med noen ring på telefonen for å minne meg på at jeg har tilsyn))
Jeg har tenkt litt.
Og det krever tid å tenke.
Tenkepauser, har jeg funnet ut, fungerer ikke lengre som skrivepauser i øyeblikk der jeg ikke har annet å gjøre. Rett og slett fordi jeg, det siste halve året, alltid har hatt annet å gjøre.
((Ingvild ringer og spør om jeg kan låse opp mediarommet))
Jeg har påstått tidligere at tid ikke finnes. Det finnes bare prioriteringer.
((Dag Frode (Musikklærer) ringer og spør om å få låne en nøkkel))
I den forstand at man aldri har for liten tid til å gjøre noe, men man har i så fall prioritert det bort til fordel for noe annet.
Tenking krever at det prioriteres, har jeg da kommet frem til.
Ifjor surfet jeg på en bølge av lite å gjøre på kveldstid før jeg skulle legge meg, og kunne dermed skrive av hjertets lyst. I år er ikke dette tilfellet lengre, og bloggen har lidd som et følge av det.
((Jonny ringer og skal levere nøkkelen til skistallen))
Akkurat i dette øyeblikket har jeg tilsyn på skolen (jeg har telefonen fra sentralbordet og står til tjeneste til elevene om det skulle være noe, fra frokost til middag), og jeg prioriterer å sitte her og skrive mellom hver gang en person ringer og trenger en ispose, har fått hjernerystelse, blitt låst ute av rommet, trenger en madrass, skal inn på danserommet, lurer på om noen kjører minibuss til trekket eller for å vekke en som har tilsyn men har glemt det og ligger og sover.
Nå har jeg en prioritert tenkepause.
Som mange av dere vet er jeg for tiden stipendiat på Sagavoll Folkehøgskole. Noe jeg med relativt god objektivitet vil påstå er norges beste folkehøgskole. Kort fortalt jeg har det fantastisk bra, selv om jeg nok aldri har hatt et år hvor jeg har følt meg så sliten så ofte før, av at det er mye å gjøre og veldig mange å forholde seg til.
((Dame ringer, men hun har ringt feil (nummeret til skolen er ett siffer unna Gvarv legekontor)))
Det å være her gir en stadig mye rart å tenke på som man kanskje ikke ville tenkt på ellers, i en mindre übersosial setting. Så det at jeg skal prøve å prioritere tenkepausen litt kan sikkert hjelpe litt på vei.
Jeg gleder meg.
Til slutt vil jeg vise to ting.
Da skjedde det.
Det måtte smelle før eller senere.
Det var faktisk ingenting å gjøre med det.
Det lå 100% i kortene og det stod skrevet i stjernene.
Hadde det vært en religion, så hadde en profet sagt noe om dette for 1000 år siden.
Vi knuste stualampa under en runde med tennis...
For tiden har vi om veldig abstrakte ting i psykologi. Tittelen på kapittelet vi nå er inne i, og som jeg skal holde et lite foredrag om i seminargruppa neste uke, er:
Korketrekkeren er en akebakke i Oslo.
Oppsummert med 5 ord og like mange bilder.
Fullt.
Frognerseteren.
Fantastisk moro (da blir det strengt tatt 6 ord da).
Maskulinitet.
Snø.
Takk til Jan Tore, Lars Tore, Øyvind H, Giske, Lars T, Håvard, Anders, Jone og Knut som var med på denne fantastiske adrenalinekspedisjonen.
Og Halvard, selvfølgelig!
Når man er en gjeng med gutter som finner på noe, så er det en bestemt måleenhet som ofte kan brukes på hvor gøy man har hatt det. Og det er hvor vondt man har det etterpå. Akkurat nå har jeg så blåmerker at det verker i alt fra skuldrene og ned, og det er smerte å sette seg på stolen.
Det var konge!
Natta er en helt spesiell tid på døgnet.
Særlig om vinteren.
Om sommeren er natta også fantastisk. Men den er ikke like spesiell. Da er det ofte masse folk våkne. Men om vinteren.
Da kan man ha natten for seg selv.
Akkurat nå er klokka snart 0300 på en onsdag morgen. Ute er det -13 grader, og det er ikke en sky på himmelen. Jeg har gått hjem fra Kjetil. En halvannen times gåtur fra sentrum og opp hit.
Jeg slapper veldig av når jeg går oppover sånn.
Det å gå krever ikke så mye. Jeg går ikke fort, blir liksom ikke sliten. Har et klart mål for hvor jeg skal. Gåingen går helt av seg selv, tenker ikke noe over det.
Og der jeg går for meg selv finner jeg ikke noe annet fornuftig å gjøre en å samle tankene og tenke litt over opplevelser og refleksjoner.
Man kan si at jeg kunne jo bare tatt banen opp, vært mye tidligere hjemme og så heller slappet av i leiligheten. Men problemet er at så fort jeg kommer inn hit så er det alltid så veldig mye annet fornuftig å gjøre. Da sitter jeg på internett eller ser på TV eller vasker klær eller rydder på rommet eller andre glupe ting.
Men når jeg går er det ingenting annet fornuftig å gjøre.
Byen er stille.
Gatene er tomme.
Kulda biter litt i kinnet.
Og det er bare meg og tankene mine.
I det siste har de blitt trofaste og trivelige følgesvenner.
Utsikten blir ganske fin etterhvert som jeg kommer litt opp i høyden. Det er så få andre våkne at man kan føle seg litt alene, men på en koslig måte. Månen lyser, og jeg blir stående å se.
En selv og skaperverket, på en måte.
.jpg)
