Hverdagsrasisme

Etter å ha bodd noen år 5 kilometer vestover, 4 kilometer nordover og litt oppover fra Oslo sentrum, har vi oppdaget et ganske interessant fenomen:

Hvis man skulle være tilbøyelig til å snike på T-banen en gang i blant, så er det en veldig konkret holdning man må tilegne seg:

Man må være mistenksom når man ser "nye landsmenn" på T-banen.

Det betyr nemlig bare en ting:

Nå er det billettkontroll.

Kikker man gjennom vinduene til toget når det passerer deg på stasjonen før den stopper, så kan man med knallgod nøyaktighet avgjøre om det er kontroll eller ikke utifra hudfargen* til passasjerene.

Dette er ingens hensikt. Det er ingen som vil at dette skal være tilfellet (for det er ganske sprøtt). Men det er en ganske snodig konsekvens av hvordan systemet til #Ruter er lagt opp.

Hverdagsrasisme, helt uten at noen kan klandres for det.

*Det er tilnærmet aldri mørkhudede** mennesker på Linje 1 Frognerseterbanen. Gruppene av billettkontrollører for #Ruter*** er veldig representative for befolkningen i Oslo sentrum, og dermed relativt lite representative for befolkningen i Holmenkollen. 

**Her er det et hederlig unntak. Det er veldig mange filippinske hushjelper, så hvis man trekker fra disse, og fortsatt kan telle en del mørkhudede mennesker på T-banen, så er det garantert kontroll. 

***Det er ganske rått. Et statstøttet firma opprettholder en praksis som gjøre at en god porsjon av hovedstadens befolkning blir mistenkelige når de ser nye landsmenn i kollektivtransporten. Det er selvfølgelig ikke hensikten, men det er konsekvensen, likeså.  

Kontrast

Idag tok jeg banen hjem fra skolen. Og det var et ganske spessielt syn som møtte meg. Jeg sitter i den ene enden av vogna og ser utover alle folka som sitter og står:
Banen er full av den sedvanlige mengden av forretningsfolk i dress og med dokumentmappe under armen og strenge briller, mødre med dyre barnevogner, filippinske hushjelper, ærverdige gamle vestkantfruer, tynne, små, blonde jenter i Napapiri-hettejakker som har hatt dansetime på Vindern, erketypiske kollenguttegjenger hvor alle har hver sin Iphone, og noen russ. I all hovedsak en gruppe mennesker som har vokst opp på livets materielle solside.
Og rett overfor meg sitter det en gammel fyllik og sover.
Han sikler litt på den blasne røde jakka si. Har en skitten plastpose i hånda si. Skiller seg rimelig ut fra mengden.
Det er rart med fyllikene her oppe i åsen. Flere av dem raver rundt i minkpelser og andre dyre klær. De hadde vært å finne nederst på Karl Johann, hvis det ikke hadde vært for at de kommer fra alvorlig møblerte hjem og kan sikkert opprettholde en solid alkoholavhengighet på rentene fra formuen til sin avdøde bestefar.
Men han her ser ikke ut som en av dem. Han her ser veldig sliten ut. Buksa er skitten. Konstrasten til resten av establisimentet i vogna er ganske stor*.
Og plutselig oppdager jeg et veldig dypt, lite symbol på situasjonen. Jeg ser merket på jakka til den gamle fyren overfor meg.
"HOPERISE"
Det var litt av en utsikt, der jeg satt, på vei hjem.


*Det er flere jeg har pratet med på jobben, kunder og ansatte, som nekter å ta T-banen, fordi de synes den er skitten og ekkel. De tar kun buss, eller så kjører de selv. Men aller helst vil de slippe å dra ned i sentrum i det hele tatt**.
** Det er derfor Vindern Sport eksisterer.

Den Brysommen Tobias

Noen ganger føler man at man er med i en film.

Noen ganger er dette en bra ting, hvis det er en bra film.

Andre ganger er dette en absurd ting, hvis det er en absurd film.

Dette er andre ganger.

Har du sett Den Brysomme Mannen?

Den Brysomme mannen er preget av noen bestemte punkter:
- Monotone, store, upersonlige bygninger som ser særdeles livløse ut.
- Personer i en rutinemessig grå hverdag.
- Ekstremt upersonlige omgivelser.
- Personer som oppfører seg på en litt nifs måte.
- Personer som arbeider, men det er ikke godt å vite med hva.
- En følelse av å ikke passe inn.
- Folk som stryker med eller putter fingeren i ubehagelige, skarpe gjenstander uten at noen andre bryr seg.

Bytt Trond Fausa Aurvåg med meg.

Jeg er akkurat ferdig på jobb, og har ruslet bort til skolen for å lese litt til (litt fordi jeg ikke gadd å dra hjem på grunn av at Chriss har en date på gang, og da er det skrevet ned i Kollens grunnlov at man prioriterer å skygge banen).

De aller fleste ved UiO er ferdige med alle eksamnene sine, så det er relativt stille på Blindern. Første punkt på "Den Brysomme Mannen"-lista:

- Monotone, store, upersonlige bygninger som ser særdeles livløse ut. - CHECK

Jeg går inn i Vidar Bjerknes Hus. Eller "VB", blant venner. Litt rart når det er så stille og folketomt. Men det er noen få som går opp og ned trappene uten å ha hverken god eller dårlig tid. De bare går liksom. Punkt to på lista:

- Personer i en rutinemessig grå hverdag. - CHECK

I 1,5. etasje (ja, en og en halvte etasje) går jeg inn i lesesalen. Den er stor, og veldig upersonlig. Det finnes ikke en eneste avrundet kant i hele rommet. Alt står vinkelrett på noe annet, og det er maassevis av identiske leseplasser som fyller hele salen. Det er stille som

Hmm.

Jeg vet ikke. Det er fryktelig stille ihvertfall. Fryktelig tomt og EKSTREMT upersonlig.

- Ekstremt upersonlig - CHECK.

Da jeg lukket opp døra, så lagde jeg den eneste lyden som var å oppdrive i rommet. Og det er ikke noe klang. Lyder henger ikke i lufta, de bare er der, og så forsvinner de igjen. Det sitter 3 andre i rommet. Det virker som om de kom på likt, og diskuterte lenge hvor de skulle sette seg sånn at de satt lengst mulig fra hverandre. Og så satte de seg der.

De tre kikker opp HELT på likt, ser på meg et lite øyeblikk, og så kikker de ned igjen. Synkront.

- Personer som oppfører seg på en litt nifs måte. - CHECK

Jeg aner ikke hva det er de egentlig driver med, der de sitter. Kanskje de sitter å skriver "All work and no play makes Jack a dull boy."

- Personer som arbeider, men det er ikke godt å vite med hva. - CHECK

Jeg føler helt klart at jeg ikke passer inn.

- En følelse av å ikke passe inn. - CHECK

Dette er et erketypisk någårtobiashjemoglagersegenkakao-øyeblikk, og dette er helt klart intensjonen.

Og det er like greit at jeg foreløpig ikke får oppfylt det siste punktet på lista.

Korketrekkeren

Korketrekkeren er en akebakke i Oslo.
Oppsummert med 5 ord og like mange bilder.


Fullt.


Frognerseteren.


Fantastisk moro (da blir det strengt tatt 6 ord da).


Maskulinitet.


Snø.

Takk til Jan Tore, Lars Tore, Øyvind H, Giske, Lars T, Håvard, Anders, Jone og Knut som var med på denne fantastiske adrenalinekspedisjonen.


Og Halvard, selvfølgelig!

Når man er en gjeng med gutter som finner på noe, så er det en bestemt måleenhet som ofte kan brukes på hvor gøy man har hatt det. Og det er hvor vondt man har det etterpå. Akkurat nå har jeg så blåmerker at det verker i alt fra skuldrene og ned, og det er smerte å sette seg på stolen.

Det var konge!

Natt

Natta er en helt spesiell tid på døgnet.

Særlig om vinteren.

Om sommeren er natta også fantastisk. Men den er ikke like spesiell. Da er det ofte masse folk våkne. Men om vinteren.

Da kan man ha natten for seg selv.

Akkurat nå er klokka snart 0300 på en onsdag morgen. Ute er det -13 grader, og det er ikke en sky på himmelen. Jeg har gått hjem fra Kjetil. En halvannen times gåtur fra sentrum og opp hit.

Jeg slapper veldig av når jeg går oppover sånn.

Det å gå krever ikke så mye. Jeg går ikke fort, blir liksom ikke sliten. Har et klart mål for hvor jeg skal. Gåingen går helt av seg selv, tenker ikke noe over det.

Og der jeg går for meg selv finner jeg ikke noe annet fornuftig å gjøre en å samle tankene og tenke litt over opplevelser og refleksjoner.

Man kan si at jeg kunne jo bare tatt banen opp, vært mye tidligere hjemme og så heller slappet av i leiligheten. Men problemet er at så fort jeg kommer inn hit så er det alltid så veldig mye annet fornuftig å gjøre. Da sitter jeg på internett eller ser på TV eller vasker klær eller rydder på rommet eller andre glupe ting.

Men når jeg går er det ingenting annet fornuftig å gjøre.




Byen er stille.
Gatene er tomme.
Kulda biter litt i kinnet.

Og det er bare meg og tankene mine.
I det siste har de blitt trofaste og trivelige følgesvenner.





Utsikten blir ganske fin etterhvert som jeg kommer litt opp i høyden. Det er så få andre våkne at man kan føle seg litt alene, men på en koslig måte. Månen lyser, og jeg blir stående å se.



En selv og skaperverket, på en måte.