Snø

Ningo, ningit, nix.
Å snø, det snør, snø.

Idag begynte det å snø som juling.
Og en dirkete konsekvens av det er at jeg smiler som juling.

Hvis noen av dere tilfeldigvis kjørte nedover Slemdalsveien mellom kl 1600 og 1630, så hadde dere sett en eksentrisk godlynt fyr lett ruslende oppover veien med et stort smil innrammet av en oransj lue og hette.

Det var herlig å gå bortover fortautet og lukke øyene, og kjenne vinden som blåser snøflak som lett dusker deg i ansiktet. Se vinden som kaster snøen rundt og gjør verden til et så mye lysere sted. Den dekker til alle bladene som når de først kom var fargerike innslag i en ellers grå verden, men som er blitt tråkket ned til en brun skitten søle oppå den allerede ikke veldig sjarmerende grå asfalten. Hvitt.

Jeg er utrolig glad for at jeg ikke har noe som tilsier at jeg burde ergre meg over denne snøen. Tenker på alle de som har bil og må bytte dekk og de som ikke gidder og gå ute fordi de syns det er for vått og kaldt og som dermed heller tar bilen som gjør rushtidskøen enda lenger for de som allerede sitter der og ergrer seg over at de må hjem og bytte dekk.

Neitakk, jeg går. (Jeg hadde faktisk sykla, hadde det ikke vært for at jeg punkterte sykkelen to ganger forrige uke og har en liten motivasjonell sperre forbundet med å fikse den)

Så nå sitter jeg her. Ser ut av vinduet i rommet mitt på et snødekt grantre på utsiden. Har akkurat tatt bilde utenifra.


Ingenting er så koslig som å runde hekken i hagen og skimte dette her når det er snø og kaldt ute. Det er legemeliggjørelsen av et hjem. Vinduene i mørket er rett inn i stua.

"The aging process has you firmly in its grasp if you never get the urge to throw a snowball."
- Doug Larson (1902 – 1981), engelsk ræserbilkjører.