Kunstig liv

Bilder er bra, og bilder er konge. Men ofte kan det blir litt for mye av det gode. Ofte veldig mye av det gode.

Det er rett og rimelig at man burde ta bilder når man opplever ting. Enten for at man skal huske det til senere, eller for at man skal kunne skryte av ting. Gjerne begge deler. Og begge deler er helt greit. Problemet, tenker jeg, blir når bildetaging blir en viktigere del av opplevelsen enn selve begivenheten.

(Bildet fra dagbladet.no, og kan finnes her)

Det kan godt være at fyren på bildet er faren til gutten som får drakt. Det skulle bare mangle at han tar bilder eller filmer at sønnen får drakta til Carew, men samtidig så er fokuset hans helt tydelig på kameraet, og ikke på selve opplevelsen. Han ser ikke på Carew, han ser på bildet av Carew, på mobilen.

Poenget mitt er at man kan ende opp med å gjøre bildene til målet med en begivenhet, istedenfor at målet er opplevelsen i seg selv. Satt litt på spissen kan man se for seg at faren i bildet over snur seg og ser ned på mobilen og er så steike fornøyd med at han fikk alt dette på film at han helt glemmer sønnen sin som faktisk akkurat hadde et møte med sitt livs største helt:

Faren går på en måte glipp av dette øyeblikket fordi han ikke var der. Han var i fremtiden, på en måte. En fremtid hvor bildet av hendelsen var det viktigste.

Det som egentlig er det mest skumle med en slik tankegang er at man kan ende opp med å tenke at en opplevelse er mindre verdt hvis man ikke får tatt bilder av den. Det at man irriterer seg over ikke å få tatt bilde av noe fantastisk, istedenfor å glede seg over å ha fått oppleve det, og heller skrive det ned et sted så man husker det til senere.

Jeg har vært veldig mye på tur i skog, fjell og mark, og nesten hver gang jeg har sett ett eller annet flott, så har jeg tenkt at dette må jeg få tatt bilde av. Så da står jeg der med kameraet mitt og fikler og prøver forskjellige blenderåpninger, ISO-grader og lukkertider for å få tatt bildet sånn som jeg ser det. Jeg tror jeg aldri har fått det til skikkelig.

Og før jeg vet ordet av det, er øyeblikket borte.

I ettertid har jeg tenkt at jeg heller burde satt meg ned bare nytt øyeblikket. Med all overhengende sannsynlighet vil ikke bildet gi meg den samme følelsen senere, uansett. Derfor kan jeg likegreit drite i bildet, og heller sette meg ned og nyte de øyeblikkene naturen har valgt å gi meg, istedenfor å besudle det med teknikk som aldri fungerer som det skal.

Jeg går tross alt på tur for å få akkurat disse opplevelsene, og kjenne de på kroppen. Det er opplevelsene som er målet, ikke bildene. Hvis bildene var målet kunne jeg blitt hjemme og funnet dem på nettet.

Jeg tror jeg skal begynne å skrive mer. For nå når jeg skriver dette, og har lest gjennom lynhistorien et par ganger, så kjenner jeg at den historien gir meg 100 ganger mer enn det mitt beste bilde noen gang har gjort.

Moralen er at ordtaket "et bilde sier mer enn tusen ord" er misvisende. Det kan godt hende det stemmer, at et bilde sier mer, men jeg mener at det har feil fokus. Jeg vil omformulerer det:

En opplevelse gir deg mer enn tusen bilder kan.

Drit i hvor mye det sier.

xkcd

Ballspill

Jeg synes det er ålreit med ballspill. Men det er noen aspekter ved ballspill jeg synes er rart.

Det er mange som synes det er konge å spille fotball. Jeg synes det er fotball er helt greit. Det er mange som spiller håndball også, og det synes jeg er stiligere. Jeg kan spiller begge deler, så lenge det er trivelig.

En god del er svært engasjert i at sin sport skal fremmes som den klart beste. Og de driter litt i om andre er uenige. Det er forsåvidt greit det, man må få fronte sine meninger.

Men det som er rart er hvordan noen folk prøver å verve nye spillere.

Hvis jeg skulle verve noen til å begynne å spille håndball - noe jeg prøver å gjøre - så fronter jeg at det er mange trivelige folk som spiller håndball, det er god trening. det er god stemning på kampene, man får masse nye ålreite venner, håndball har lange tradisjoner, og spillet har et sett med regler som er fornuftige og velprøvde. Hvis jeg skulle prøve å verve folk til å spille fotball, hadde jeg brukt nøyaktig samme strategien.

Men noen har en litt merkelig tilnærming til hele verveopplegget. De har, etter min mening, ikke skjønt det over hodet:

Når noen spiller fotball, så står vervegruppa til håndball på sidelinja og skriker at de må slutte å trille ballen langs bakken. For det er jo ikke lov! Og dere må slutte å sparke ballen, for det er bare helt sjukt!

Sånn holder de på. Og de tror det er en god vervestrategi.

De som spiller fotball, og som trives med det, blir jo ikke annet enn svært frustrert over dette her. Og før håndballspillerne vet ordet av det, så står det en hel masse fotballspillere på sidelinja når det er håndballkamp, og kjefter på dem fordi de tar ballen med henda, og utviser folk for litt uskyldig knuffing. Fotballspillerne krever at håndballspillerne skal følge deres regler. Og fotballspillerne føler at dette er verving.

Resultatet er en polarisering av håndballspillere og fotballspillere, hvor ingen har lyst til å prøve den andres sport, for å se hvordan det er. De blir mistenksomme mot den andre sportens påfunn, og ønsker egentlig ikke den andre parten noe godt.

Det største problemet med dette blir egentlig at det eneste de vet om den andre sporten, er de reglene som kolliderer med ens egne (sparke ball - ta ballen med henda, utvise ut kampen - utvise 2 minutter). Man blir kun oppmerksom på problemområdene, og ikke de områdene hvor sportene faktisk er like (lagsporter, god lagånd, godt miljø, likt baneoppsett osv).

Jeg skulle ønske man isteden fokuserte på å gi en fotballspiller lyst til å lære håndball, og deretter lære han eller hun reglene, og kreve at vedkommende fuløgte dem. Det funker ikke å gjøre det andre veien. Man kan ikke så og kjefte på en fotballspiller for å ikke følge reglene FØR man har gitt vedkommende lyst til å spille en annen sport.

Jeg synes aldeles ingenting om sånn verving. Det er teit.

Aggressive fotball- og håndballververe finnes over alt, men jeg fant bare en artikkel om noen håndballververe. Her er noen.