Klar

Spør meg om jeg er klar for Volleyballtreff.

 

(Plakatene er i A3 papp.) 

Poenget

Poenget
Sitter her og er tankefull igjen. Idag er det fordi det har kommet meg for øret at det er siste kveld for årets kull på Sagavoll. Alle har vasket seg ut av rommene sine, og imorgen skal de hjem. De har liksom tenkt at denne dagen ikke kommer, men jaggu kommer den som julekvelden på kjerringa.
En tankevekker. Memento mori.

Da jeg var elev var dette en veldig spesiell greie husker jeg. Hadde tenkt masse på det.
Og litt ut på vårparten begynte jeg å glede meg til å slutte.

Ikke fordi jeg gledet meg til å dra, men fordi det slo meg at det kom til å bli en fantastisk følelsesutladning for alle sammen. Flere kom man kanskje aldri til å se igjen, og man fikk følelsen av at man måtte si alt, på veldig kort tid. Hvor glad man var i alle sammen. Hvor konge alt hadde vært. Første og muligens eneste gang jeg har skrevet et dikt. Så mye tenkte jeg på det. Rimelig klisje, men det funker for meg.


Slutten
Men jeg er glad?


Det er trist at det er over.
Men jeg er glad,


Fordi det er trist.


Hvis det skal være så trist å forlate det,
Så må det ha vært



Fantastisk.



Og avslutningen ble akkurat så fantastisk som jeg hadde forestilt meg. Jeg var kanontrist og grein som bare jeg kan grine. Men på en sær måte har jeg aldri vært så lykkeligere noen gang.
120 gode venner.

Hvor mange ganger i livet får man 120 gode klemmer på rad, og hvor man hver eneste gang gråter sammen, fordi man er så glad i personen man klemmer, og man har ikke lyst til å si farvel.

Det er helt sprøtt.

Og fantastisk.


Og det var like fantastisk da jeg var stipendiat. Om mulig kanskje mer fantastisk, fordi jeg hadde gledet meg så veldig til det.

Det er derfor jeg er tankefull i kveld. Fordi imorgen kommer dette øyeblikket til Sagavoll Folkehøgskole, nok en gang. De har brukt et år på å bli utrolig godt kjent med hverandre, blitt gode venner, lært ufattelig mye og forandret seg litt som personer. Hele året leder frem til dette øyeblikket, når de innser at leken er slutt, og det er på tide å dra hjem. Når det går opp for dem hvor mye det har betydd, og hvor mye de skulle ønske at det hele kunne fortsette.

Men hvis det hadde fortsatt, er det ikke sikkert at de hadde gitt alle en klem, og oppriktig, med gråten i halsen, sagt ”Jeg er glad i deg”, til hver og en.

Det er DET som er poenget i øyeblikket.

Jeg vil strekke meg så langt som å si at det øyeblikket hele flokken innser at året er over, DET øyeblikket, er i seg selv poenget med å gå på folkehøgskole.
Fantastisk.

Så jeg håper noen ser herligheten i all elendigheten.

Synd hvis jeg er den eneste som gleder meg!

Tilsyn

((Sindre (KRIK-lærer)  vekker meg fra søndagsmorgensøvnen med noen ring på telefonen for å minne meg på at jeg har tilsyn))

Jeg har tenkt litt.
Og det krever tid å tenke.

Tenkepauser, har jeg funnet ut, fungerer ikke lengre som skrivepauser i øyeblikk der jeg ikke har annet å gjøre. Rett og slett fordi jeg, det siste halve året, alltid har hatt annet å gjøre.

((Ingvild ringer og spør om jeg kan låse opp mediarommet))

Jeg har påstått tidligere at tid ikke finnes. Det finnes bare prioriteringer.

((Dag Frode (Musikklærer) ringer og spør om å få låne en nøkkel))

I den forstand at man aldri har for liten tid til å gjøre noe, men man har i så fall prioritert det bort til fordel for noe annet.

Tenking krever at det prioriteres, har jeg da kommet frem til.

Ifjor surfet jeg på en bølge av lite å gjøre på kveldstid før jeg skulle legge meg, og kunne dermed skrive av hjertets lyst. I år er ikke dette tilfellet lengre, og bloggen har lidd som et følge av det.

((Jonny ringer og skal levere nøkkelen til skistallen))

Akkurat i dette øyeblikket har jeg tilsyn på skolen (jeg har telefonen fra sentralbordet og står til tjeneste til elevene om det skulle være noe, fra frokost til middag), og jeg prioriterer å sitte her og skrive mellom hver gang en person ringer og trenger en ispose, har fått hjernerystelse, blitt låst ute av rommet, trenger en madrass, skal inn på danserommet, lurer på om noen kjører minibuss til trekket eller for å vekke en som har tilsyn men har glemt det og ligger og sover.

Nå har jeg en prioritert tenkepause.

Som mange av dere vet er jeg for tiden stipendiat på Sagavoll Folkehøgskole. Noe jeg med relativt god objektivitet vil påstå er norges beste folkehøgskole. Kort fortalt jeg har det fantastisk bra, selv om jeg nok aldri har hatt et år hvor jeg har følt meg så sliten så ofte før, av at det er mye å gjøre og veldig mange å forholde seg til.

((Dame ringer, men hun har ringt feil (nummeret til skolen er ett siffer unna Gvarv legekontor)))

Det å være her gir en stadig mye rart å tenke på som man kanskje ikke ville tenkt på ellers, i en mindre übersosial setting. Så det at jeg skal prøve å prioritere tenkepausen litt kan sikkert hjelpe litt på vei.

Jeg gleder meg.

Til slutt vil jeg vise to ting.

• Det ene er en snømann på 4m som friluftslivklassen lagde (det eneste skikkelige bildet som ble tatt før hodet falt av).
  
• Og det andre er av Mari, Per Marius, Sigurd og meg (fra høyre mot vesntre). Hvis alt går som det er lov å håpe, så skal Mari, Sigurd og jeg dele leilighet til høsten.

• 
  

Korketrekkeren

Korketrekkeren er en akebakke i Oslo.
Oppsummert med 5 ord og like mange bilder.


Fullt.


Frognerseteren.


Fantastisk moro (da blir det strengt tatt 6 ord da).


Maskulinitet.


Snø.

Takk til Jan Tore, Lars Tore, Øyvind H, Giske, Lars T, Håvard, Anders, Jone og Knut som var med på denne fantastiske adrenalinekspedisjonen.


Og Halvard, selvfølgelig!

Når man er en gjeng med gutter som finner på noe, så er det en bestemt måleenhet som ofte kan brukes på hvor gøy man har hatt det. Og det er hvor vondt man har det etterpå. Akkurat nå har jeg så blåmerker at det verker i alt fra skuldrene og ned, og det er smerte å sette seg på stolen.

Det var konge!

Eden

Da satt jeg her igjen.

Akkurat nå er verden tilbake.
Men nå forstår jeg verden bedre. Verden kan være kjip, men nå har jeg forståelse for den.

Jeg har akkurat kommet hjem fra Sagavoll. Det har vært fjorårstreff. Har hatt en hel helg med nesten alle jeg gikk der med ifjor. Ingen tekst er verdig å beskrive hvor bra det var.

Jeg kom dit på fredag ettermiddag. Så alle de smilende ansiktene. Satt med et helt fantastisk smil og så på matkøen i matsalen. Det var en kø jeg gjerne ville stå i, ikke på grunn av hva køen førte til i seg selv, men bare for hva køen bestod av. Praten med alle om hvordan det går, hva man driver med, hva man har gjort siden sist. Det var veldig trivelig.

Men etterpå? Jeg vet ikke, men etter maten følte jeg at det liksom ble litt stille. Alle var nok slitne, alle har hatt en lang uke. Jeg tok meg selv i å tenke den forferdelige tanken: "Er dette alt?" Jeg er sur på meg selv for å ha tenkt den tanken. Men den er sann. Jeg hadde den litt utover kvelden. Det var jo kjempetrivelig og sånt, men tanken var der.

Etter en stund gikk jeg og la meg.

Jeg sovnet.
Den virkelige verden forsvant.
Sagavoll kom.

Jeg gløttet på øynene, og det var fortsatt litt mørkt i møtesalen der jeg hadde sovet. Det første jeg ser er Jonny, som sover på en madrass ved siden av meg. Jeg setter meg litt opp, og rundt meg er et rom stappfullt av sovende mennesker. Det er den mest fantastiske følelsen jeg har hatt på lenge. All ulumskheten og de kjedelige tankene om livet ble liggende igjen da jeg sovnet. Verden ble stående ute i kulda. Jeg våknet ikke opp til Verden. Jeg våknet opp til Sagavoll.

NÅ var jeg tilbake i mitt Eden. Og rundt meg lå alle de som hører til i hagen.

Dagen utartet seg til en fantastisk dag: Plutselig var alle "DER". Vi var tilbake der vi var før vi slutta. Og utover kvelden mere så: Fotball, brettspill, kaffe, biljard, Saga-ball, Sondre som står i bresjen for litt ordentlig Tunheim-ånd ved å bygge kunstverk av dasspapir. Kiwi. Det ble bare bedre og bedre.

Og midt i det hele oppdaget jeg hva som hadde plaget meg før jeg reiste på fredagen: I Oslo vet jeg ikke hvem jeg er. Situasjonen er så anderledes, ting er så forskjellige. Det er en helt annen verden ann alt annet jeg har vært borti.

Men på Sagavoll vet jeg hvem jeg er.

Jeg er Tobias. Tobias som liker å ordne ting, som liker å gå tur. Tobias som syns det er fantastisk å stå på en scene forran folk og få ting til å skje. Tobias som liker å prate og diskutere. Tobias som lett gråter av glede.

Gleden av å føle seg hjemme og å høre til, overveldet meg totalt. K1 og Kathrine som satte seg med meg etter møtet og klappet meg på armen. Det var helt overveldende.

Jeg sa helt først at jeg har fått forståelse for verden. Helgen gav meg litt innblikk i hvordan verden må ha det. Verden er misunnelig på Sagavoll. Hadde jeg vært verden, hadde jeg også blitt sur noen ganger. Hadde jeg vært verden, hadde jeg vært dritmisunnelig.

Jeg har egentlig medlidenhet for verden.
Den prøver så godt den kan.

Sagavoll for evig.