Tilsyn

((Sindre (KRIK-lærer)  vekker meg fra søndagsmorgensøvnen med noen ring på telefonen for å minne meg på at jeg har tilsyn))

Jeg har tenkt litt.
Og det krever tid å tenke.

Tenkepauser, har jeg funnet ut, fungerer ikke lengre som skrivepauser i øyeblikk der jeg ikke har annet å gjøre. Rett og slett fordi jeg, det siste halve året, alltid har hatt annet å gjøre.

((Ingvild ringer og spør om jeg kan låse opp mediarommet))

Jeg har påstått tidligere at tid ikke finnes. Det finnes bare prioriteringer.

((Dag Frode (Musikklærer) ringer og spør om å få låne en nøkkel))

I den forstand at man aldri har for liten tid til å gjøre noe, men man har i så fall prioritert det bort til fordel for noe annet.

Tenking krever at det prioriteres, har jeg da kommet frem til.

Ifjor surfet jeg på en bølge av lite å gjøre på kveldstid før jeg skulle legge meg, og kunne dermed skrive av hjertets lyst. I år er ikke dette tilfellet lengre, og bloggen har lidd som et følge av det.

((Jonny ringer og skal levere nøkkelen til skistallen))

Akkurat i dette øyeblikket har jeg tilsyn på skolen (jeg har telefonen fra sentralbordet og står til tjeneste til elevene om det skulle være noe, fra frokost til middag), og jeg prioriterer å sitte her og skrive mellom hver gang en person ringer og trenger en ispose, har fått hjernerystelse, blitt låst ute av rommet, trenger en madrass, skal inn på danserommet, lurer på om noen kjører minibuss til trekket eller for å vekke en som har tilsyn men har glemt det og ligger og sover.

Nå har jeg en prioritert tenkepause.

Som mange av dere vet er jeg for tiden stipendiat på Sagavoll Folkehøgskole. Noe jeg med relativt god objektivitet vil påstå er norges beste folkehøgskole. Kort fortalt jeg har det fantastisk bra, selv om jeg nok aldri har hatt et år hvor jeg har følt meg så sliten så ofte før, av at det er mye å gjøre og veldig mange å forholde seg til.

((Dame ringer, men hun har ringt feil (nummeret til skolen er ett siffer unna Gvarv legekontor)))

Det å være her gir en stadig mye rart å tenke på som man kanskje ikke ville tenkt på ellers, i en mindre übersosial setting. Så det at jeg skal prøve å prioritere tenkepausen litt kan sikkert hjelpe litt på vei.

Jeg gleder meg.

Til slutt vil jeg vise to ting.

• Det ene er en snømann på 4m som friluftslivklassen lagde (det eneste skikkelige bildet som ble tatt før hodet falt av).
  
• Og det andre er av Mari, Per Marius, Sigurd og meg (fra høyre mot vesntre). Hvis alt går som det er lov å håpe, så skal Mari, Sigurd og jeg dele leilighet til høsten.

•