Over veien

For en stund siden skrev jeg om ambisjoner, og at jeg har vegret meg fra å ha dem. Jeg er ingen gambler. Fikser ikke poker. Jeg er vell litt feig som ikke tør satse på usikre ting. Men jeg valgte å satse. Å sikte høyt. Jagge sa jeg fin blink. Telefonen ringte på mandag.

Nå sitter jeg her med en god, varm følelse i magen.

Jeg skal tilbake til Sagavoll!

Jeg unner meg en liten uortodoks smiley for anledningen:

=)

Dette blir fantastisk.

Det var 5 stipendiatstillinger, og 18 søkere. Jeg var så utrolig heldig å bli valgt til stippendiat på Friluftsliv. Håper inderlig at jeg gjør en bra innsats. Det er mange som kunne gjort en bedre jobb enn meg. Jeg vil gjøre så godt jeg kan for å innfri. Jeg vil være et forbilde.

Leirene på Jøndalen har, og vil alltid være, en viktig del av livet mitt. Alle de gangene jeg har tilbragt ferier der oppe har jeg lært ufattelig mye om meg selv og mitt forhold til Gud. Der var jeg en av lederne i for 40-50 ungdommer 2 uker i året. Dette blir å ta det til et nytt nivå.

Nå skal jeg være en av fem ledere for en gjeng på 120 fantastiske folk i 33 uker. En gjeng som med tiden blir venner. Det blir nesten 4 nye venner i uka. Steike.

Jeg gleder meg så mye.

Det blir spennende å være stippendiat, til forskjell fra elev, som jeg var ifjor. Nå får jeg sett ting mer fra utsiden. Nå sitter jeg med mer visdom enn jeg gjorde for et år siden. Jeg kan se hvordan ting utvikler seg. Det å gå fra høytidelige hilsner med fornavn og etternavn, til klemmer, fortroelige samtaler og kallenavn. Det å bli gode venner.

Blir spennende å se hvordan jeg kjenner igjen "roller" fra ifjor. Se om noen er "den og den" fordi han eller hun gjør "det og det".

Jeg håper det dukker opp en Sondre.
Og jeg gleder meg til å treffe broren til KA.

Men dette er et stadie mellom man vet hvem de er, og da man begynner å kjenne de godt. De blir tydelige individer. Og man begynner virkelig å se seg selv i dem. Å få gode venner. Gode samtalepartnere og kamerater.


Uteplassen

Og det å vite at en dag så er det slutt. Den vissheten om siste skoledag. Det å være der første skoledag og hilse på alle sammen, og ha i bakhodet den fantastiske opplevelsen siste skoledag er. Jeg har grublet veldig mye på akkurat det. Klarte til og med å lure inn et dikt på siste side av årboka vår.

Det er ingen større begivenhet enn når to gode venner står gråtende med armene rundt hverandre og forteller hvor glade de er i hverandre. Det er ikke sikkert man har gjort det med sine aller beste venner. Å virkelig uttrykke hvor glade man er i dem. Men plutselig står du der, boblen har sprukket, og alle tankene og følelsene man har for de andre som er rundt deg får fritt utløp. Man får ikke sagt godt nok hvor mye man setter pris på alle de andre.

Det virker litt rart å si det sånn.

Men siste skoledag er fantastisk.

Det hender veldig ofte at jeg tenker på det når jeg er sammen med de jeg gikk på Sagavoll med. Jeg er hjemme hos noen og ser rundt på de som er der. Den personen som står der. Har jeg holdt rundt vedkommende og sagt jeg er glad i han eller henne mens tårene har trillet nedover kinnet mitt? Jepp. Han der da? Jepp. De der borte? Check. Hun? Yes.


Hele 05-06

Det gjør virkelig noe med stemningen. Det gjør virkelig noe med sjela.

Og nå får jeg mulighet til å oppleve det hele en gang til. Å bevisst være med på denne fantastiske reisen fra første til siste skoledag. Å være med på alle oppturene og nedturene. Å være der når det er vanskelig. Å hjelpe og støtte, å være et forbilde. Å veilede. Å lytte.

Å være.

Bare mens jeg har sittet her og skrevet har kilingen i magen min gått fra sommerfugler til albatrosser.

Jeg husker første skoledag. Den første jeg hilste på var Sara som kom imot meg og hilste på meg. Anders, Ingeborg og Kjetil også. Så kom Bjørn ut. Sola lyste. Det gjorde de også.

Ved Asbjørn

Kall meg snodig, men jeg har allerede funnet ut hva jeg skal ha på meg på første skoledag. Yndlings t-skjorta mi. Den er brun, med et blått og hvitt fotgjengerfelt forran. Midt på står det skrevet:

"Skal jeg hjelpe deg over veien?"

Det er nesten så det er blitt det nye mottoet mitt. Der oppe på hylla sammen med "Det er ikke et problem, det er en utfordring".

Jeg håper det er den holdningen jeg klarer å vise. Det er mitt mål. Jeg vil hjelpe dem over veien.


Men jeg har et omfattende problem med å være stipendiat til høsten. Et problem jeg kjenner kommer til å plage meg mye. Brukte større deler av tiden i lesesalen idag på det. Klarte ikke følge med skikkelig, fordi dette plaget meg virkelig:

Det er helt håpløst å prøve å lage heiarop på "07-08".

Skål :)

Sees på Sagavoll til høsten.