Eden

Da satt jeg her igjen.

Akkurat nå er verden tilbake.
Men nå forstår jeg verden bedre. Verden kan være kjip, men nå har jeg forståelse for den.

Jeg har akkurat kommet hjem fra Sagavoll. Det har vært fjorårstreff. Har hatt en hel helg med nesten alle jeg gikk der med ifjor. Ingen tekst er verdig å beskrive hvor bra det var.

Jeg kom dit på fredag ettermiddag. Så alle de smilende ansiktene. Satt med et helt fantastisk smil og så på matkøen i matsalen. Det var en kø jeg gjerne ville stå i, ikke på grunn av hva køen førte til i seg selv, men bare for hva køen bestod av. Praten med alle om hvordan det går, hva man driver med, hva man har gjort siden sist. Det var veldig trivelig.

Men etterpå? Jeg vet ikke, men etter maten følte jeg at det liksom ble litt stille. Alle var nok slitne, alle har hatt en lang uke. Jeg tok meg selv i å tenke den forferdelige tanken: "Er dette alt?" Jeg er sur på meg selv for å ha tenkt den tanken. Men den er sann. Jeg hadde den litt utover kvelden. Det var jo kjempetrivelig og sånt, men tanken var der.

Etter en stund gikk jeg og la meg.

Jeg sovnet.
Den virkelige verden forsvant.
Sagavoll kom.

Jeg gløttet på øynene, og det var fortsatt litt mørkt i møtesalen der jeg hadde sovet. Det første jeg ser er Jonny, som sover på en madrass ved siden av meg. Jeg setter meg litt opp, og rundt meg er et rom stappfullt av sovende mennesker. Det er den mest fantastiske følelsen jeg har hatt på lenge. All ulumskheten og de kjedelige tankene om livet ble liggende igjen da jeg sovnet. Verden ble stående ute i kulda. Jeg våknet ikke opp til Verden. Jeg våknet opp til Sagavoll.

NÅ var jeg tilbake i mitt Eden. Og rundt meg lå alle de som hører til i hagen.

Dagen utartet seg til en fantastisk dag: Plutselig var alle "DER". Vi var tilbake der vi var før vi slutta. Og utover kvelden mere så: Fotball, brettspill, kaffe, biljard, Saga-ball, Sondre som står i bresjen for litt ordentlig Tunheim-ånd ved å bygge kunstverk av dasspapir. Kiwi. Det ble bare bedre og bedre.

Og midt i det hele oppdaget jeg hva som hadde plaget meg før jeg reiste på fredagen: I Oslo vet jeg ikke hvem jeg er. Situasjonen er så anderledes, ting er så forskjellige. Det er en helt annen verden ann alt annet jeg har vært borti.

Men på Sagavoll vet jeg hvem jeg er.

Jeg er Tobias. Tobias som liker å ordne ting, som liker å gå tur. Tobias som syns det er fantastisk å stå på en scene forran folk og få ting til å skje. Tobias som liker å prate og diskutere. Tobias som lett gråter av glede.

Gleden av å føle seg hjemme og å høre til, overveldet meg totalt. K1 og Kathrine som satte seg med meg etter møtet og klappet meg på armen. Det var helt overveldende.

Jeg sa helt først at jeg har fått forståelse for verden. Helgen gav meg litt innblikk i hvordan verden må ha det. Verden er misunnelig på Sagavoll. Hadde jeg vært verden, hadde jeg også blitt sur noen ganger. Hadde jeg vært verden, hadde jeg vært dritmisunnelig.

Jeg har egentlig medlidenhet for verden.
Den prøver så godt den kan.

Sagavoll for evig.