Valg

Jeg blir sittende her og tenke på valg jeg har tatt og må ta.
Akkurat nå er det en del valg som står der og dekker for lyset i enden av tunelen.

Disse valgene plager meg egentlig ikke nevneverdig. Jeg har på en måte nådd den tilstanden hvor sånne ting ikke plager meg så mye. Har en litt for inngrodd grunnholdning om at "det ordner seg".

Dette har noen litt spesielle konsekvenser.

En konsekvens er at jeg stresser lite. Som er en bra ting, noen ganger. De gode tingene er at jeg ofte forholder meg ganske rolig når uventede ting dukker opp. De dårlige er at denne mangelen på stress vedvarer når valg må tas.

Fordi de fleste valg har tidsfrister, så må man gjøre en beslutning før 
tidsfristen renner ut. Den mangelen på stress som jeg føler at jeg har, 
gjør at jeg utsetter disse beslutningene til det ugjenkjennelige.

Det er her den litt spesielle konsekvensen trer inn:
Jeg ender opp med å ikke ta mine egne valg. 

Satt her og filosoferte, og kom frem til dette.
Når jeg driver å utsetter, som jeg gjerne gjør, så tenker jeg at "det ordner seg". Og problemet er, at det er akkurat det det gjør. Ting ordner seg.
Det kan jeg tenke meg virker som tidenes paradoks. Men prøv å følge tankegangen:
Det at ting ordner seg betyr at noe utenfor meg selv gjør at valgene blir tatt for meg. Enten ved at valget direkte blir tatt, eller ved at alternativene svinner vekk, og det er bare en mulighet igjen. Eller ved at tidsfristen går ut, og valget blir tatt på den måten.

Dermed er det omstendigheter som tar valg for meg, uten at jeg bevisst  har kommet frem til en dugelig konklusjon eller gjort en beslutning. Psykologi Årsenhet for eksempel: Fordi det stod øverst på lista da tidsfristen gikk ut. Det var ikke noe direkte valg tatt av meg.

Det er litt som om man har barnetro, eller er personlig kristen. Det ene er en ting som bare er sånn, det andre er et bevisst valg.

Jeg skulle rett og slett ønske at jeg tok fler bevisste valg, istedenfor å bare regne med at ting ordner seg. Valg jeg kunne stå for og forklare begrunnelser for. Andre begrunnelser enn at "det bare ble sånn".

Et av disse flotte valgene er dette mye omtalte militærspørsmålet. Skal jeg bare ikke ta et valg, regne med at det ordner seg, helt til fristen plutselig har gått ut og jeg må pent møte opp. Eller skal jeg ta en valg og enten går for det eller gjøre noe annet jeg også har lyst til å gjøre. Har sinnsykt lyst til å søke på stippendiat for eksempel.

Dette er tanker som virrer rundt i det frontale cortex hos meg for tiden.

Noen valg kan jeg stå for som bevisste og rette. Valg jeg kan begrunne og forklare gode årsaker til: Det å forstå verden som en kristen, det å ta et fantastisk år på Sagavoll, det å være leder i Kuffen, det å drive med vektløfting, det å holde kontakt med alle mine
fantastiske venner.

Listen er overraskende lang, når jeg endelig har skrapt vekk frustrasjonen fra overflaten, og funnet ut hva som egentlig ligger under det hele.

Listen kan bli lang nok til at all denne tidligere frustrasjonen egentlig blir meningsløs. Men akkurat passe meningsløs til at jeg fortsatt tar det til meg, og skal ta mer konkrete valg fremover.

Her er forresten ett av de gode valgene:

Dette er store deler av Kuffen fra siste sesongen før jeg flyttet til Gvarv.
Det dere har forran dere her, er en helt fantastisk gjeng.

Fred ut, kaffegrut.