Regnbukse og Nugatti

Nå sitter jeg her hjemme i tønsberg.
Det som forsåvidt ikke har vært mitt faste bosted på 1 år nå.

DET er litt sært.

Det er på en måte ikke så mye hjemme lenger som det var. Vet ikke helt hva jeg mener med det, eller hva jeg syns om det. Men det er vell å forvente, egentlig. Livet går videre, nye bekjentskaper stiftes, og bånd til nye trakter drar en bort.

Men det kan hende det er regnet som prater for meg her. Idag har jeg gått i regnbukse helt siden jeg spiste frokost. Har regna greit i hele dag. Sykla til forelesning, sykla opp igjen, sykla til Skøyen jernbansestasjon og tok toget til Tønsberg, alt med regnbukse på, for jeg hadde med meg sykkelen på toget og skulle sykle hjem fra jernbanestasjonen. Vell hjemme i Lyngveien skulle jeg rett ut igjen og ha klatring for 6. klassinger ved kirken, ute, med regnbukse. Og nå er jeg hjemme igjen.

En lang dag forbundet med det å være litt kald, og det å ha på seg regnbukse.
Heldigvis er det en skikkelig digg regnbukse, så det er levelig. Og det er egentlig ikke regnet som er noe problem heller. Det er vell egentlig stemninga. At regnet har vært litt plagsomt vedvarende i hele dag, og at den gjennom regnbuksa har vært tilstede ved alt jeg har gjort.

Er det lunta på en aldri så liten høst-deppings her? Nei, det hadde vært for dumt. En aldri så liten høst grublings kanskje. Høstgrublings med en liten grumsete pre-forskjølelsesfølelse. Der satte jeg ord på det.

Men hjem er bra. Hvis det skulle vise seg at denne pre-forkjølelsesfølelsen utarter seg til en forkjølelse, så kommer mamma hjem fra Bergen imorgen kveld. Da blir alt bra.

Hvis det er en plass det er greit å være syk, så er det hjemme hos mamma. Der er egentlig alt greit.

Og frokost imorgen! Da skal jeg kverke 12 skiver med formkneip med rikelig Nugatti og skylle det ned med minimum 1,5 liter Tine Lettmelk. Utømmelige mengder med alt det overnevnte er søt musikk for en hver students ører.

Så nå sitter jeg her hjemme i Tønsberg.

Og gleder meg til frokost.