Relativitet

Relativitet er et stilig ord.

Og ikke tenk på Einstein med en gang. Har grublet litt rundt dette med livet og relativitet. Det at livet er relativt. Relativitetsteorien til Einstein har med relativitet å gjøre, det er sant, men jeg skal ikke ha om den. Hadde egentlig bare tenkt til å snakke om generel relativitet.

Hadderu sett. Det ser ut som jeg bruker relativitetsteorien som eksempel alikevell. Et av punktene i teorien er at fart er relativt. Det at den farten man måler at en gjenstand har, er avhengig av den farten man selv har i det øyeblikket man måler. To biler kan stå stille i forhold til hverandre, men en person som står i veikanten kan se at de suser avgårde i 50 km/t. Det ser ikke ut som om en geværkule har særlig stor fart, hvis man løper i 1300 km/t ved siden av den. Da henger den bare der i lufta.

Er flere ting relativt, eller gjelder det bare hastighet? Kanskje det kan settes inn i andre sammenhenger.

Problemer er relative.

Hvis jeg sitter og grubler for meg selv, så er det alltid ett eller annet problem, eller noe uløst, som står der og blokkerer for utsikten av det som ellers ville vært et strålende øyeblikk. Og denne ene tingen øverst på lista, virker det som alltid er like ille.

Her kommer relativiteten inn. Dette øverste problemet er relativt. En person kan ha et verre problem enn en annen, men for hver enkelt føles problemene like viktige. Sett at vi setter det inn i sammenhengen med farten. Da vil det si at folk kan ha forskjellig "fart". Men forskjellen i fart mellom en selv, og problemet er lik, uansett. Det ble vanskelig. Men det kan være det samme.

Moralen er at det alltid er et problem. Det er historiens mest pessimistiske tanke. Men litt realistisk må man vell være. Det er greit å være bevisst at det alltid er et problem, for da blir man ikke forskrekket om et nytt dukker opp, når den forrige forsvant.

MEN (det er alltid et men), noen ganger så har jeg det sånn at for et øyeblikk, et strålende øyeblikk, så er det et mellomrom mellom det at et problem løste seg, og det neste dukker opp. Et totalt problemløst øyeblikk.

Det er lykke altså. Et øyeblikk av total tilfredshet.
Sist gang var på speidernes landsleir i sommer, da jeg var med i et av bandene som spilte på hovedscenen. Andre gangen vi skulle spille på scenen var det ingen problemer. Sangene satt som de skulle, stemninga var god, og spillinga var fantastisk. Og publikum sang med. Da løste problemet med spillinga seg, og det var ingen andre problemer i sikte. Verden var fantastisk.


Sånn er utsikten fra trommesettet når man spiller forran 6000 speidere. Det er ganske sykt, og simpelthenn fantastisk.


Her er det flotte bandet vårt. To prestebrødre som hadde opplegget til venstre der. Resten er Christine, Hild-Eirin, Camilla, meg, Anders, HB, og Kjetil og Eirik øverst.

God helg, sykkelfelg.