Kort tenkt

Det begynner å demre for at meg at de store faktisk er størst. Og dermed følger at jeg må lese mer eldre bøker av tidligere tiders flinkiser.

Det seneste tilskuddet til min litterære urtehage er den irske forfatteren James Joyce.

Representert ved novellesamlingen "Dubliners".

Jeg har lest novellesamlinger før, og det er noe helt spesielt ved det. Det er min type format. Masse små historier. Og i tilfellet "Dubliners" så slutter hver av historiene relativt hengende, med ingen umiddelbar avklaring av historiens utfall; det er gjerne overraskende. Og overraskelsen kan komme i siste linje. Flere av fortellingene er ganske sterke, og jeg blir liggende og fundere.

Jeg legger fra meg boka, og blir liggende og se gjennom takvinduet mitt, og tenke på historien, hva jeg ville gjort, og hva som skjer videre.

Når man leser en roman, så går alt i et, og når det blir spennende så leser man bare videre. Men her er det slutt når det er spennende. Det mest forløsende i historien kommer gjerne i siste linje.

Noen ganger som et slag i fleisen.

Og jeg ligger der og tenker.

I en novelle blir man tvunget til å tenke på hva som egentlig skjedde, fordi teksten ikke forteller noe mer. Det må grubles på. Man må sette seg litt mer inn i personene det er snakk om, for å kjenne litt på hvordan det ender.

Og i flere av tilfellene kjenner jeg meg ordentlig igjen, på et mer grunnleggende plan enn det romaner har klart å fremdrive.

Ordentlig ålreite saker. Anbefales.