Kunstig liv

Bilder er bra, og bilder er konge. Men ofte kan det blir litt for mye av det gode. Ofte veldig mye av det gode.

Det er rett og rimelig at man burde ta bilder når man opplever ting. Enten for at man skal huske det til senere, eller for at man skal kunne skryte av ting. Gjerne begge deler. Og begge deler er helt greit. Problemet, tenker jeg, blir når bildetaging blir en viktigere del av opplevelsen enn selve begivenheten.

(Bildet fra dagbladet.no, og kan finnes her)

Det kan godt være at fyren på bildet er faren til gutten som får drakt. Det skulle bare mangle at han tar bilder eller filmer at sønnen får drakta til Carew, men samtidig så er fokuset hans helt tydelig på kameraet, og ikke på selve opplevelsen. Han ser ikke på Carew, han ser på bildet av Carew, på mobilen.

Poenget mitt er at man kan ende opp med å gjøre bildene til målet med en begivenhet, istedenfor at målet er opplevelsen i seg selv. Satt litt på spissen kan man se for seg at faren i bildet over snur seg og ser ned på mobilen og er så steike fornøyd med at han fikk alt dette på film at han helt glemmer sønnen sin som faktisk akkurat hadde et møte med sitt livs største helt:

Faren går på en måte glipp av dette øyeblikket fordi han ikke var der. Han var i fremtiden, på en måte. En fremtid hvor bildet av hendelsen var det viktigste.

Det som egentlig er det mest skumle med en slik tankegang er at man kan ende opp med å tenke at en opplevelse er mindre verdt hvis man ikke får tatt bilder av den. Det at man irriterer seg over ikke å få tatt bilde av noe fantastisk, istedenfor å glede seg over å ha fått oppleve det, og heller skrive det ned et sted så man husker det til senere.

Jeg har vært veldig mye på tur i skog, fjell og mark, og nesten hver gang jeg har sett ett eller annet flott, så har jeg tenkt at dette må jeg få tatt bilde av. Så da står jeg der med kameraet mitt og fikler og prøver forskjellige blenderåpninger, ISO-grader og lukkertider for å få tatt bildet sånn som jeg ser det. Jeg tror jeg aldri har fått det til skikkelig.

Og før jeg vet ordet av det, er øyeblikket borte.

I ettertid har jeg tenkt at jeg heller burde satt meg ned bare nytt øyeblikket. Med all overhengende sannsynlighet vil ikke bildet gi meg den samme følelsen senere, uansett. Derfor kan jeg likegreit drite i bildet, og heller sette meg ned og nyte de øyeblikkene naturen har valgt å gi meg, istedenfor å besudle det med teknikk som aldri fungerer som det skal.

Jeg går tross alt på tur for å få akkurat disse opplevelsene, og kjenne de på kroppen. Det er opplevelsene som er målet, ikke bildene. Hvis bildene var målet kunne jeg blitt hjemme og funnet dem på nettet.

Jeg tror jeg skal begynne å skrive mer. For nå når jeg skriver dette, og har lest gjennom lynhistorien et par ganger, så kjenner jeg at den historien gir meg 100 ganger mer enn det mitt beste bilde noen gang har gjort.

Moralen er at ordtaket "et bilde sier mer enn tusen ord" er misvisende. Det kan godt hende det stemmer, at et bilde sier mer, men jeg mener at det har feil fokus. Jeg vil omformulerer det:

En opplevelse gir deg mer enn tusen bilder kan.

Drit i hvor mye det sier.