Poenget

Poenget
Sitter her og er tankefull igjen. Idag er det fordi det har kommet meg for øret at det er siste kveld for årets kull på Sagavoll. Alle har vasket seg ut av rommene sine, og imorgen skal de hjem. De har liksom tenkt at denne dagen ikke kommer, men jaggu kommer den som julekvelden på kjerringa.
En tankevekker. Memento mori.

Da jeg var elev var dette en veldig spesiell greie husker jeg. Hadde tenkt masse på det.
Og litt ut på vårparten begynte jeg å glede meg til å slutte.

Ikke fordi jeg gledet meg til å dra, men fordi det slo meg at det kom til å bli en fantastisk følelsesutladning for alle sammen. Flere kom man kanskje aldri til å se igjen, og man fikk følelsen av at man måtte si alt, på veldig kort tid. Hvor glad man var i alle sammen. Hvor konge alt hadde vært. Første og muligens eneste gang jeg har skrevet et dikt. Så mye tenkte jeg på det. Rimelig klisje, men det funker for meg.


Slutten
Men jeg er glad?


Det er trist at det er over.
Men jeg er glad,


Fordi det er trist.


Hvis det skal være så trist å forlate det,
Så må det ha vært



Fantastisk.



Og avslutningen ble akkurat så fantastisk som jeg hadde forestilt meg. Jeg var kanontrist og grein som bare jeg kan grine. Men på en sær måte har jeg aldri vært så lykkeligere noen gang.
120 gode venner.

Hvor mange ganger i livet får man 120 gode klemmer på rad, og hvor man hver eneste gang gråter sammen, fordi man er så glad i personen man klemmer, og man har ikke lyst til å si farvel.

Det er helt sprøtt.

Og fantastisk.


Og det var like fantastisk da jeg var stipendiat. Om mulig kanskje mer fantastisk, fordi jeg hadde gledet meg så veldig til det.

Det er derfor jeg er tankefull i kveld. Fordi imorgen kommer dette øyeblikket til Sagavoll Folkehøgskole, nok en gang. De har brukt et år på å bli utrolig godt kjent med hverandre, blitt gode venner, lært ufattelig mye og forandret seg litt som personer. Hele året leder frem til dette øyeblikket, når de innser at leken er slutt, og det er på tide å dra hjem. Når det går opp for dem hvor mye det har betydd, og hvor mye de skulle ønske at det hele kunne fortsette.

Men hvis det hadde fortsatt, er det ikke sikkert at de hadde gitt alle en klem, og oppriktig, med gråten i halsen, sagt ”Jeg er glad i deg”, til hver og en.

Det er DET som er poenget i øyeblikket.

Jeg vil strekke meg så langt som å si at det øyeblikket hele flokken innser at året er over, DET øyeblikket, er i seg selv poenget med å gå på folkehøgskole.
Fantastisk.

Så jeg håper noen ser herligheten i all elendigheten.

Synd hvis jeg er den eneste som gleder meg!