Kontrast

Idag tok jeg banen hjem fra skolen. Og det var et ganske spessielt syn som møtte meg. Jeg sitter i den ene enden av vogna og ser utover alle folka som sitter og står:
Banen er full av den sedvanlige mengden av forretningsfolk i dress og med dokumentmappe under armen og strenge briller, mødre med dyre barnevogner, filippinske hushjelper, ærverdige gamle vestkantfruer, tynne, små, blonde jenter i Napapiri-hettejakker som har hatt dansetime på Vindern, erketypiske kollenguttegjenger hvor alle har hver sin Iphone, og noen russ. I all hovedsak en gruppe mennesker som har vokst opp på livets materielle solside.
Og rett overfor meg sitter det en gammel fyllik og sover.
Han sikler litt på den blasne røde jakka si. Har en skitten plastpose i hånda si. Skiller seg rimelig ut fra mengden.
Det er rart med fyllikene her oppe i åsen. Flere av dem raver rundt i minkpelser og andre dyre klær. De hadde vært å finne nederst på Karl Johann, hvis det ikke hadde vært for at de kommer fra alvorlig møblerte hjem og kan sikkert opprettholde en solid alkoholavhengighet på rentene fra formuen til sin avdøde bestefar.
Men han her ser ikke ut som en av dem. Han her ser veldig sliten ut. Buksa er skitten. Konstrasten til resten av establisimentet i vogna er ganske stor*.
Og plutselig oppdager jeg et veldig dypt, lite symbol på situasjonen. Jeg ser merket på jakka til den gamle fyren overfor meg.
"HOPERISE"
Det var litt av en utsikt, der jeg satt, på vei hjem.


*Det er flere jeg har pratet med på jobben, kunder og ansatte, som nekter å ta T-banen, fordi de synes den er skitten og ekkel. De tar kun buss, eller så kjører de selv. Men aller helst vil de slippe å dra ned i sentrum i det hele tatt**.
** Det er derfor Vindern Sport eksisterer.