Distraksjon

Iblant ser man verden med litt andre øyne. Litt som om man våkner et lite øyeblikk, og ser ting i tredjeperson. Man ser ting man gjør og har gjort, og ting man er og har lyst til å bli, med litt andre øyne enn man gjorde tidligere.

Jeg har det hvertfall sånn.

For min del har sånne øyeblikk kommet svært sjelden. Ofte anser jeg sånne øyeblikk som de gangene jeg virkelig tenker. Ikke nødvendigvis det å tenke på noe konkret, men bare tenking på helt generelt grunnlag. Det er ikke så mange ganger jeg har satt meg ned og virkelig fundert på tingenes tilstand.

Det var oftere før.

Jeg vet ikke hva det kommer av, men jeg tror jeg har begynt å tenke mindre.

Jeg tror heller ikke det kommer av at jeg har for lite å tenke på. Jeg tror rett og slett det kommer av at jeg har for mye å tenke på. Man kan kalle det en liten overbelastning. Når det blir for mye, så stues det bare vekk. Til senere en gang.

Før unnet jeg meg tid til å sette meg ned og tenke på ting. Nå har jeg oftere tatt meg selv i å ikke sette meg ned og tenke, men heller finne på andre ting sånn at jeg slipper å tenke. Ikke fordi det nødvendigvis er ting jeg ikke vil tenke på, men heller fordi jeg føler at jeg ikke hadde overskudd til det. Jeg vil heller slappe av, tenke på noe helt annet, og lade batteriene mine.

Det er noen aktiviteter dette slår ut i:

Jeg trener mindre, fordi når jeg trener pleier jeg å tenke.
Jeg spiller mer data, fordi da slipper jeg å tenke.
Jeg ser mer på TV, fordi da slipper jeg å tenke.
Jeg tar T-bane istedenfor å gå, fordi når jeg går, så tenker jeg, og med T-banen er man fremme før man rekker å sette seg.

Dette var helt klart også tilfellet ifjor da jeg var på Sagavoll. Da var hverdagen så full av inntrykk og påkjeninger at ledige øyeblikk heller ble fylt med ting som kunne distraherte meg og få meg til å slappe av, istedenfor å bearbeide de inntrykket som hopet seg opp.

Ikveld derimot, begynte jeg å tenke litt igjen.

Det var veldig deilig.

Jeg innser egentlig at strategien min med å distrahere meg selv vekk fra å tenke egentlig er en ganske kortsiktig løsning. Ting blir ikke noe særlig mer bearbeidet hvis jeg ikke unner meg tid til å tenke gjennom de. Jo færre ting jeg tenker gjennom, jo mer føler jeg at jeg bør distrahere meg fra det, for å slappe av.

Dette er helt klart ikke noe god sirkel.

Idag har jeg lest til eksamen, ganske lite effektivt vell å merke, og familien til Eirik har vært på besøk. Christian og jeg har gått tur ned til Ris og tilbake igjen, og så har Eirik, Christian og jeg sittet og pratet i stua. Tilsammen har dette gjort meg ganske tankefull her jeg sitter klokka halv 2 forran data'en på rommet mitt.

Paradoksalt nok er den første konklusjonen jeg kommer med at jeg helt klart skal sitte mindre her jeg sitter nå. Og det andre er at jeg skal droppe dette månedskortet på T-banen. Nå skal jeg sørendritemeg begynne å gå mer. Få litt gang på denne hjernebarken igjen.

Tenke på litt andre ting enn normalvektorer, integraler, Jakobi-matriser og tall som ikke finnes.

Selv om det egentlig er ganske lett med tall som ikke finnes.