onsdag, juli 30, 2008

Å Smake på Livet



I natt satt jeg på MSN med Runa da det plutselig begynte å regne noe voldsomt, og like etter så kom lynet og tordenet. Det smalt ned i alle kanter, og hele leiligheten ble opplyst i korte glimt.

Lena har alltid sagt at er så fantastisk å være ute i uvær, så jeg tok på meg regntøy og fjellstøvler, tok med meg hodelykt og trasket ut.

Det var ganske spektakulært. Regnet plasket ned. Og det var aldri stille, fordi rumlingen fra det forrige lynnedslaget hang fortsatt i lufta da det neste smalt ned.

Jeg trasket ut i Nordmarka og oppover mot toppen av Vettakollen i mørket. Jeg gikk først med hodelykt, men jeg så nesten ingenting fordi lyset fra hodelykta lyste bare opp alt regnet som falt rundt meg. Det var litt som å ha på fjernlys i tåke. Så jeg skrudde av lykta. Men det det gikk veldig greit. Skogen ble lys som dagen de øyeblikkene lynet raste nedover, så det var faktisk mulig å se hvor jeg skulle gå. Jeg måtte bare stoppe opp et skritt for å få tilbake mørkesynet først.

Vannet plasket ned fra himmelen så intenst at det som før var stien opp var nå en ikke så verst frådende bekk. Det skummet.

Jeg gikk oppover og oppover åsryggen, og stoppet da jeg var på høyde med Holmenkollen vest for meg. Så la jeg meg ned i lyngen med utsikt utover byen. Jeg turte ikke stå oppreist, fordi det ikke var så mange høye ting rundt meg. Regndråpene var så tunge at jeg kunne kjenne at hver enkelt landet på meg gjennom regntøyet. Jeg ble fort våt, men det gjorde ingenting, for jeg var så varm etter turen opp.

Så der lå jeg. Rundt meg smeller lynet ned, og noen ganger blir jeg blendet så mye at det tar flere sekunder før jeg ser noe igjen.

Alt blir helt rødt.

Sakte men sikkert ser jeg omrisset av de nærmeste trærne igjen. Etter lysglimtene kommer det en fryktelig knitring av vanndråper som fordamper før det kommer en rullende buldring som øker og øker og øker i styrke før den braker så fælt at man kjenner det i brystkassa.

Flere ganger fikk jeg dotter i ørene.

Så der lå jeg. Det var en herlig følelse av å være fullstendig underdanig av naturens krefter. Å ligge på ryggen og kjenne regnet plaske ned på ansiktet mitt mens lyn farer gjennom himmelen over meg.



Som om himmelen revner i sømmene og man ser det hvite lyset på den andre siden.

Jeg lå lenge der, og ble våt inn til skinnet. Men det gjorde ingenting. Det var så mediterende å ligge der og være småredd for å reise seg opp, og bli fasinert av alt lyset og bråket.

Etterhvert ruslet jeg nedover igjen, med vann opp til over anklene flere ganger langs det som før var en sti.

Jeg kom inn under taket, hang opp de våte klærne, og la meg i senga. Over senga er det et takvindu, og jeg fortsatte å se på regnet og lynet til jeg sovnet.

Etter å ha sovet litt ringer telefonen.

Det er Lena.

Som jeg trodde var i Tromsø, 1700 km unna.


Hun står utenfor, i regnet.


Det er da man kjenner at man lever.

5 kommentarer:

Marit sa...

Aaww, det der er, av en eller annen grunn, noe av det nydeligste jeg har lest på lenge.

Jeg både unner og misunner deg den naturopplevelsen!

Maria sa...

Så fint! Merker jeg blei ordentlig glad av å lese :) Gleder meg til vi bor i samme by igjen jeg.

Anna Josefin sa...

ej blei også glad av å lese ditte, toby!!
kjenne det longt inni mej :)
håpe alt står bra til!

Anonym sa...

Å være ute i regnvær e herli og turen din hørtes utruli flott ut!
Blei veldi fornøyd at du prøvde d ut:)

(bare en ikke blir truffe av lyne. Blei litt uroli da æ hørte ka du hadde jort)

Æ må si d nok en gang, æ beundre måten du klare å fortelle oss andre om opplevelsan og meiningen dine:)

stor klæm fra tuppa di:)

Runa sa...

Ååå. Nå begynner jeg nesten å grine da.. Vakkert skrevet! Du sa jo at Lena kom tidligere, men du sa ikke at hun kom rett etter at jeg hadde snakka med deg! Jeg blir så GLAD av å lese det!! :D Hun er heldig som har deg Tobias! :)