Apati
Jeg tror jeg begynner å bli sprø.
Gladsprø, på en måte.
Jeg satt akkurat her på Samfunnsvitenskapelig Fakultet på Blindern og leste. Og plutselig fikk jeg et veldig filosofisk syn på livet og hovedsakelig; tiden.
Det gikk opp for meg at tiden går, og planlagte ting vil skje, eller så vil de ikke skje. Uansett så vil øyeblikket komme da noe må gjøres, og ikke minst, det øyeblikket da ting faktisk er gjort.
Den tanken gjorde meg litt lettere til sins her jeg sitter og repeterer meg gjennom kapittel etter kapittel med psykologi. En dag er jeg ferdig med eksamen, og da er det ingenting mer å gjøre med det. Da vil jeg se tilbake på dette stresset her med et smil og anse det som en nyttig erfaring å ha vært igjennom, uansett hvordan det går.
Det er her det sprøe kommer inn.
Plutselig satt jeg der og på en veldig abstrakt og selvmotsigende måte nøyt stresset. Litt som når jeg farer gjennom Nordmarka på sykkel. Man er alltid litt redd for å falle, men det er halve moroa. Det er da man kjenner at man lever. Litt sånn hadde jeg det nå, bare med betydelig lavere adrenalinnivå. Jeg satt og smakte litt på livet.
Enten så er jeg nok en gang fullstendig overveldet av min strålende, men noen ganger selvdestruerende evne til å vurdere ting positivt, eller så har vaskedamene brukt noen litt sprekere løsemidler under boningen idag tidlig.
Kanskje en mellomting.
Moralen er vell egentlig at jeg tror jeg bikker over i en tilstand av apati. Man vurderer eksamen helt vekk liksom. Eksamen blir et konsept utenfor fatteevnen som man rett og slett ikke forholder seg til på noen måte. Den bare er der.
Når apatien dukker opp forsvinner lesemotivasjonen.
Jeg holder meg kjært fast i den lille motivasjonen jeg har.
Ha en fortsatt fin dag.
6 kommentarer:
eg har så masse eg skal kunne at eg ikkje klare å finne ut ka eg egentlig bør gjere. så eg gjer nåke, men ikkje godt nok. føler eg iallefall. e SÅ med på tanken!
(sykkel-avsnittet likte eg best - ikkje nåke e som den følelsen!)
dette går bra, me kjem oss jo som skreve gjennom det på ein eller annen måte uansett. snakkast vel etter det - eg skal grave meg ned med kunsthistorie no..
prøve iallefall.
tvitvi
Eksamen er en helt vanlig og jordslig ting! Og både du Tob og Ingvild er godt kvalifiserte mennesker til å mestre denne oppgaven som egentlig er så liten i forhold til mye annet i livet.!
Stå på! :)
Med de beste ønsker, Regine.
Neste gang jeg er i Oslo, syns jeg vi skal stikke opp på SV, sniffe bonemiddel og filosofere over livet og tiden :D Gleder meg allerede!
Liker så godt måten du skriver på. Og ikke minst det du skriver. *klemmepå*
Fine tanker, Tobias:)
Tenkt mye lignende i år jeg også, og ja, det er iblant( på det sprøeste) litt deilig å jobbe usannsynlig hardt med noe, bare for å vite at du "i andre enden" kommer ut med noe helt nytt. Du vet plutselig kvalitativt mer om noe, og det virker naturlig.. Du griper deg i å snakke med "uvedkommende" om temaer, og oppdager at de ikke skjønner hva fusiform gyrus og liknende betyr.. Rar opplevelse, det er verdt å jobbe litt hardt for:)
Og du, Tobias, er skikket for sånn jobbing!!
Dessuten tror jeg atte...eh.resten på maiL:)
Jeg går utifra at du var Mari :)
Legg inn en kommentar