Selv

For tiden har vi om veldig abstrakte ting i psykologi. Tittelen på kapittelet vi nå er inne i, og som jeg skal holde et lite foredrag om i seminargruppa neste uke, er:

                                       Selvet

Prøv å tygg på et mer abstrakt ord enn det.

Nå skal vi rett og slett lære om det som gjør oss til - ja, rett og slett - "oss". Eller bedre sagt, hva som gjør meg til jeg.

Skal godt gjøres å lese en eneste side i boka uten at det dukker opp grundige eksistensielle spørsmål. Hva er jeg? Altså hvor er det "jeg" ligger i hodet mitt? For meg virker som om "jeg" er noe som sitter rett bak øynene mine og kikker ut.

Men hva om jeg var blind? Hvor hadde"jeg" vært da.

Og forskjellen på "jeg" og "meg", sånn rent begrepsmessig. Man har alltid en tankerekke gående. Man tenker på en ting som gjør at man kommer på en ny ting som fører til det neste. Flere teoretikere mener at "jeg" reffererer til spissen av den tankrekken. Fronten. Det som i øyeblikket er de tankene som utgjør deg. Det er et flott engelsk ord på den kontinuerlige tankerekken.

The Stream of Conciousness


Bruken av ordet "meg" er en observerende stilling. Sier noe om egenskaper ved deg selv. Et eller annet ved deg. "Jeg" er på en måte det som ER deg, mens "meg" kan sees som det som gjør deg til deg.


Jeg blir helt sjeløyd av å tenke på det.


En annen ting jeg får helt mark av er alt identitetspratet om hvem man er og at man må finne seg selv.


I gamle dager så var man seg selv.

Rett og slett.

Man hadde sin nærmeste familie, man visste sitt mål i livet, man hadde gården, kona/mannfolket, kua og barna. Man visste hvem man var.

Flere forskere i psykologi og historikere ser nærmest på et strengt tradisjonelt samfunn som en enhet der individet ikke eksisterer. Man var yrket sitt. Alle egenskaper man hadde var på grunn av yrket. Man hadde egenskapene fordi man hadde yrket ikke omvendt. En prest var vis og innesluttet, en bonde var grov og kraftig, en embetsmann rak og streng.

Men hvorfor er det ikke det lengre?

Nå er det ikke så tydelige rollemønster som det det var i tradisjonelle samfunn. Nå er ikke gitt hva som er ens mål og rolle i livet, og man ender i en situasjon hvor man ikke vet hvordan man skal forholde seg til omgivelsene. Man snakker om at man må "finne seg selv". Det snakket man ikke om før. Det å finne seg selv er å realisere den man er, virkelig fullføre seg selv, for å bre ut som en sommerfugl fra en larve.

Men si man ikke har funnet seg selv. Hva er man da? Er man noen andre? Står man utenfor og kikker inn, på en måte?



Jeg tror det er for mye vås om at man må "finne seg selv". Man er jo seg selv hele tiden, man kan ikke være noen andre.

Nei, nå begynner jeg å meditere 5 timer daglig, reise i to år rundt jorda og bli vegetarianer. Jeg skal finne meg selv!

Det er å gå over bekken etter vann.

Det å finne seg selv handler mer om å godta seg selv som den man er. Å oppdage at jeg er meg selv, og ingen andre. Å innse at du har full kontroll over den du er, du kan velge hva du vil bli, hvem du skal være og hva du skal gjøre.

Det er ganske snodig når du sitter sammen med en god venn og prater, og det faktisk ordentlig går opp for deg at der sitter det en annen person bak øynene og kikker ut,

på deg.

Og han eller hun prater med bare deg. Den personen som er deg. Hvis noen sitter og prater med deg, hvordan kan man da påstå at man ikke har funnet seg selv?

Det er litt spessielt de gangene jeg ser meg i speilet, og det på en rar måte demrer for meg at det der er meg, og bare meg. Den karen i speilet der er den personen folk kaller Tobias, og inni der har du meg.

Ta imot seg selv, og se seg i speilet.


Hei på meg.
Velkommen skal du være.