Tradisjoner

Nå er det jul igjen.
Eller romjul da, alt etter som.

Det har vært utrolig koslig her hjemme. Masse god matt (takk mamma!), god stemning, fjollete middagssamtaler, varme og trivsel.

En ting som er morsomt med sånne juleferier er at man ofte har veldig lite fritid, når det kommer til stykke. Det er så avsindig mange tradisjoner som må utføres. Alt fra småting i hverdagen til store omfattende familieselskaper.

Det som er greit med det er at man slipper å tenke så mye. Man trenger ikke ta stilling til så mange ting. Ting er tenkt ut fra før av. Man bare utfører. Det er litt greit.

Til dere der ute: I år så jeg for aller første gang Askepott på juleaften! Tenke seg til det. I fjor fant jeg ut at dette var noe "alle" så på juleaften. Ingen i familien hadde peiling på hva de gikk ut på en gang. Det var ganske komisk. Noe som tydeligvis er en stor tradisjon for folk, har visst gått oss fullstendig forbi. Ingen hadde nevnt det før.

Men jeg kunne jo ikke se hele filmen da. Jeg har jo egne tradisjoner å opprettholde. Så en liten stund før filmen var ferdig ruslet jeg ned til kirken og meldte meg som parkeringsvakt, som alltid. Kan ikke bare forkaste tradisjoner sånn uten videre!

Føler ikke at jeg kan sitte her og snakke om juleting etter juleaften uten å nevne en eneste gave.

Dette maleriet her fikk jeg av min kule bror Thomas. På ønskelista mi hadde jeg skrevet "Noe kult å ha på veggen", dette er noe fullstendig kult å ha på veggen.

Jeg hadde også skrevet "En kul CD" på lista. Så av Kristina fikk jeg en knallbra jazz-plate av bassisten Jaco Pastorius. Veldig veldig kult.


Rebecca så at jeg både hadde skrevet "Noe kult å ha på veggen" og "En kul CD". Resultatet ble følgende:

En kul CD til å ha på veggen.

Stort kulere blir det rett og slett ikke.

2. juledag var det som alltid skitur med hele familien (les: Mormor og morfar og alle under) fra Dæhlisvingen og opp til Østernvann i Nordmarka. Bare at det ikke var ski da. Det var til fots.

Men innsjøer viser seg fra sin flotteste side når de er kaldt og ikke noe snø.

Kristina på skøyter i ettermiddagssola.


Rebecca og Kristina på isen.


Sånn ser verden ut fra mine øyne når Andreas (4) brutalt overfaller meg. Det er et ganske trivelig syn egentlig.

Jeg er så ufattelig støl i bena idag etter å ha dratt folk rundt på isen og løpt med Andreas på skuldrene og kjempet mot en bande av rampete fettere som stadig stakk av med lua og vottene mine. Det er ingenting i verden som er så gøy som å løpe brølende etter små mennesker som skriker av latter og fryd. Det er lykken.

Det er en god tradisjon.