Vettakollen

Nok med alvorlige temaer.

Mitt i alle disse eksamensinnleggene og militærsyting og stash så er det greit med et koslig lite konkret innlegg. Og da tenkte jeg at jeg kunne introdusere mitt kjære hjem.

Her bor jeg. Rett og slett.

Og her bor jeg sammen med Halvard, Eirik og Knut.
Vi er litt av en gjeng.

Halvard har jeg kjent veldig lenge. Helt siden han flyttet inn i nabohuset i Tønsberg fra å ha bodd i Bolivia i 8 år. Orker ikke regne ut året, men det var da han begynte i 3. klasse på erverdige Sandeåsen skole.

Siden har vi stadig sett mye til hverandre. Hatt mange lange diskusjoner under basketballkurven ute i gata. Sene kvelder opplyst av gatelykter. Ungdomsklubblederskap, filmer, musikk, Kaizers Orchestra, Terry Pratchet, Den Lengste Reisen. Og nå Vettakollen. Vi har delt mye bra. En koslig, eksentrisk, realfagsinterresert luring som kan sin musikk og film.


Her har du han Halvard, med føttene en varm ovn i en ellers dritkald hytte.

Eirik er en annen av luringene her i kåken. Høsten 99 er et begrep det bare er å bli vant med. Det var første gangen Eirik, Halvard og jeg var på leir sammen. Det var da jeg ble kjent med Eirik. Det var tider. Siden har det vært litt av hvert.

Vi spilte et par år sammen i vårt fantastiske band Insert Coin som vi holdt gående med øvinger konserter og CD-innspillinger på sørlandet. Det var tider jeg kommer til å huske tilbake til som "gode gamle dager". Det var den flotte ungdomstiden. Siden har det blitt spilling for 6000 speidere på Speidernes Landsleir, og nå er det jo her oppe på Vettakollen. En kjernekar og storsjarmør av rang. Eirik er har alltid levende lys når han spiser middag. Uansett.


Her har du Eirik i et forsøk på å stappe 6 stykker i en liten bil.

Så har du han Knut. På Skjærgårds i sommer kom det plutselig en kar og spurte om jeg het Tobias. Det kunne jeg bekrefte. Han spurte om jeg kjente han igjen. Det kunne jeg ikke bekrefte. Men vi hadde hilst på hverandre tidligere, på Sagavoll. Denne karen var Knut, og han skulle jeg bo sammen med i Oslo. Trivelig tenkte jeg. Spennende å bli kjent med nye folk.

Og for en kar jeg skulle bli kjent med.

Vi hadde så mye til felles at det var nesten skummelt. Sykling, friluftsliv, holdning til livet. Første gangen vi var på tur ble vi bare liggende under et grantre og prate i timesvis. Kunne ikke bedt om noe bedre. Skikkelig ålreit energisk bilentusiast. Alltid med et ben i bilen, og det andre godt plantet i skogen.


Sånn ser det ut når Knut og jeg er på tur. Eller, sånn ser det ut før det begynner å regne så mye at vi må gå hjem midt på natta. (Knut er til venstre forresten, hvis det mot formodning skulle være noen som ikke kjenner meg som leser dette)

Jeg fortjener ingen introduksjon. Jeg fortjener det ikke i forhold til disse gutta.

Så dette er da vi fire gutta på Vettakollen.

Vi fire som tåler kulde på grunn av at vi sparer strøm.
Vi fire som lo så vi nesten døde da Halvard kledde på seg trekket til kontrabassen:

Vi fire som kjørte fra Manglerud og hjem med en dritstor komfyr på taket av en liten Toyota.
Vi fire som hadde innflyttingsfest med 76 gjester.
Vi fire som syns "Sunsilk"-reklamen på TV er et tegn på menneskets udugelighet.
Vi fire som har et stabbur.

Vi fire på Vettakollen.