Skybert

Det er rimelig lenge siden jeg satt og så på Albert Åberg på BarneTV. Men jeg husker de matte fargene i tegningene, og Albert og faren som gjorde alt mulig rart.

Albert hadde en usynlig venn.

Denne vennen het Skybert.

Albert kunne prate med Skybert om ting han ikke kunne prate med faren sin om, eller hvem som helst andre for den saks skyld. Albert trengte ikke være redd for å bli dømt av Skybert, eller for at det han sa til Skybert kom til å få noen konsekvenser.

La oss "snap back to reality", som vår gode venn Eminem formulerte det.

Jeg tenker at mange av oss har våre egne Skybert-personer rundt oss, og ihvertfall de som jeg tror leser dette og dermed er på internett, og har da med all overhengende sannsynlighet MSN kjørende i bakgrunnen.

Jeg har selv folk som jeg prater med på MSN som jeg har et ganske perifert forhold til, og det er det nok mange andre enn meg som har: Noen man kanskje ikke har sett på veldig lenge, eller ser svært sjelden. Det som er fellesnevneren for disse er at de kanskje ikke har noen kobling til det som skjer rundt deg i øyeblikket. De er ikke med i "virkeligheten". Man kan derfor lettere prate med de om alt og ingenting, uten at det får noen som helst konsekvens for hvordan ting faktisk utarter seg. Det er nesten litt dumt å kalle de for "midler", noe de absolutt ikke er, men det blir som en dagligdags variant av Skyberten til Albert Åberg.

Internett gir oss virkelige "Skyberter".

En venn som bare er din, i den forstand at kontakt med en person er begrenset til deg som har eposten til vedkommende, og ikke nødvendigvis er tilgjengelig for andre i umiddelbar nærhet. En samtale som bare du og den andre kan høre på.

En usynlig venn som bare du vet om.

En person som andre kan finne på å si er en tåpelig bekjentskap som man bare har digital kontakt med, men som faktisk kan ha ganske mye å si for hvordan humøret ditt er på en bestemt dag.

Jeg tror alle har godt av en sånn usynlig venn.