Anekdote

Ja, da var det overstått.

Og jeg må si, det var ikke som å rive av et plaster.
Det var heller ikke som rusletur i parken.
Og det var heller ikke som å få en kamel gjenom et nåløye.

Det var et litt udefinert sted midt i mellom.
Men jeg tør faktisk strekke meg så langt til å si at tiden går fort når man har det gøy. Fordi noen av oppgavene hadde jeg så drøyt flaks med at jeg satt og koste meg med å sette kunnskap ned på arket. Det var litt stas.

Men nå kommer det en kjapp liten anekdote fra etterdønninger av eksamen.

Eksamen var som kjent på onsdag, og en av de tingene som holdt motivasjonen oppe hos meg var Thomas Dybdahl-konserten på kvelden. Jeg var råsliten etter skrivingen, og koste meg glatt på en av de bedre konsertene jeg har vært på.

Jeg var vell hjemme i 01 tiden, og jeg måtte på filosofiseminar den følgende morgenen. Det var altså 6 timer til jeg måtte stå opp, for å være på Blinder kl0815.

Eirik spanderte en kveldspils. Da tenkte jeg:
Kommer jeg til å bli noe mer trøtt av å legge meg 02 enn 01? Nei, neppe.

Så da blei jeg oppe, og endte da dagen med å gå og legge meg kl0200.
Og før jeg visste ordet av det så ringte vekkerklokka mi. Det gikk liksom veldig fort. Det er rart med det.

Jeg lå der og tenkte etter at jeg våknet at det hadde vært helt knakende fortreffelig å bare bli liggende, og la verden utenfor gjøre som den ville. Men jeg måtte komme meg på dette forbaskede seminaret. Dagens tema var et jeg skal levere oppgave om. Så det var jo ikke noe valg. Jeg stod opp, kledde på meg, og lukket opp utgansdøra for å sjekke været.

Det regnet som om Guds harme var over meg.

Hva gjør da en sliten student?
Jo, den slitne studenten kler av seg, og går og legger seg igjen.

...

Men hva skjer etter at jeg har ligget under den varme dyna en stund?
Jo, jeg får av en eller annen grunn så avsindig dårlig samvittighet at jeg står opp IGJEN, kler på meg IGJEN, og spiser frokost drifort og karer meg ut døra i fullt regntøy fordi jeg nå hadde skikkelig dårlig tid.

Jeg skjønner ikke hvordan jeg gjennomfører slik selvpining.

Jeg hadde så dårlig tid at jeg måtte kare meg på banen. Og jeg hørte på musikk, og plutselig var det en råbra sang som tok oppmerksomheten min, så jeg glemte å gå av på riktig stopp, og fikk meg en riktig så elendig gåtur i den plaskende regnet.

Men til slutt kom jeg frem; i tide, sliten og våt.

Jeg tok frem bøkene og sa hei til mine studievenner som også på mirakuløst vis hadde kommet seg opp denne dagen etter utagerende eksamensfesting kvelden før. Vi rekker akkurat å si hei til hverandre før en lektor kommer inn døra:

"Balsvik er syk idag, så seminaret er avlyst."

Min reaksjon kan betegnes som: "!!!!!"

Noen ganger er verden så ironisk at jeg får helt kramper.
Min sinnstilstand i det øyeblikket kunne enkelt beskrives som: Muggen.
Muggen, og inspirert av verdens ironi.

Men alle gode fortellinger ender godt.
Vi var 4 venner som møtte opp, og vi gjorde det eneste fornuftige: Vi dro på cafe, kjøpte masse kake, og satt og spiste og koste oss nøyaktig like lenge som seminaret egentlig skulle vare, og så dro vi hvert til vårt for å sove videre.

Blir å regne som en koslig pause i sovingen. Absolutt å anbefale.
Kanskje uten regnet, stresset og gåingen. Men ellers greit.

Over og ut