Brevet
Nå kom dette brevet.
Jaggu kom dette brevet.
Dette er det viktigste som stod, dirkete fra Hans Majestet Kongens Hær:
Begrepsforklaring:
Sessvollmoen - Militærleir ikke så langt fra Gardermoen (så vidt jeg vet)
Oslo Lufthavn Gardermoen - Vårt lands største flyplass
Busstransport - Sier seg selv
Flytransport - Det samme, bare noen meter over bakken.
Garnisonen i Sør-Varanger - Militærleir øst i Finnmark som er basen for troppene som patruljerer grensen mellom Norge og Russland. Også kjent under kosenavnet "GSV".
Jaggu sa jeg brev.
Man legger kanskje også merke til datoen som så fint har funnet sin plass oppe i høyere hjørne.
10.01.07.
Dette er om nøyaktig 3 mnd minus 2 dager.
Dette er forsåvidt en filledetalje, fordi jeg får utsatt det til neste høst. Men hva skjer da?
Skal jeg da traske rundt på Finnmarksvidda og passe på at ingen kommer inn i dette vårt land av melk og honning? Skal jeg rusle rundt som en av GSV, som er ett av de to eneste førstegangstjenestene som får bære skarp amunisjon til daglig? (Den andre er Garden)
Som de sier i The Hitchhiker's Guide to the Galaxy:
"This one's really going to bake your noodle..."
Akkurat idag hadde Kant ingenting han skulle ha sagt.
Det verste er at jeg tror jeg hadde likt meg der oppe. Virkelig. Det hadde vært kjempespennende. Det å være masse ute i flott natur, mye trening, kjenne litt på hvor grensene går (altså, mentale og fysiske, ikke bare den usynlige over til Russland), og ikke minst kunne i ettertid si at jeg faktisk var der. De fleste fedre har kjipe historier fra forsvaret man har hørt tusen ganger før.
Men på den andre siden.
Det er uforskammet langt borte. Det er ikke bare det at det er Finnmark, men det er forbasket langt borte selv for Finnmark å være.
Og hva med alle de flotte folka jeg kjenner her på den varme enden av Norge. Det er det som er killer. Det er så mange jeg er utrolig glad i, som jeg ville få så utrolig begrenset mulighet til å treffe. Det hadde vært fælt.
Greia er at jeg har et valg. Eller, egentlig så er valget tatt, jeg skal til Finnmark. Det har Hæren bestemt. MEN jeg kan endre på valget. Jeg kan hoppe litt rundt på høyerebenet mitt og vente på at jeg skal få senebetennelse igjen, eller si at jeg vil ha siviltjeneste.
Men det strider litt imot det jeg står for. Jeg vil ikke ljuge, og jeg vil ikke ha siviltjeneste.
Hva vil jeg egentlig?
Salmene 37, 5
"Legg din vei i Herrens hånd, stol på ham, så griper han inn."
Dette ble et litt lang og tankefullt innlegg. En luring sa også "la de små barn komme til meg", eller no. Det var ganske smart egentlig. Barn kan fikse alt.
Hanne og Sophie gir et godt bilde av hva det er som egentlig gjelder.
Jeg blir i godt humør med en gang.
Takk for meg
Dette er forsåvidt en filledetalje, fordi jeg får utsatt det til neste høst. Men hva skjer da?
Skal jeg da traske rundt på Finnmarksvidda og passe på at ingen kommer inn i dette vårt land av melk og honning? Skal jeg rusle rundt som en av GSV, som er ett av de to eneste førstegangstjenestene som får bære skarp amunisjon til daglig? (Den andre er Garden)
Som de sier i The Hitchhiker's Guide to the Galaxy:
"This one's really going to bake your noodle..."
Akkurat idag hadde Kant ingenting han skulle ha sagt.
Det verste er at jeg tror jeg hadde likt meg der oppe. Virkelig. Det hadde vært kjempespennende. Det å være masse ute i flott natur, mye trening, kjenne litt på hvor grensene går (altså, mentale og fysiske, ikke bare den usynlige over til Russland), og ikke minst kunne i ettertid si at jeg faktisk var der. De fleste fedre har kjipe historier fra forsvaret man har hørt tusen ganger før.
Men på den andre siden.
Det er uforskammet langt borte. Det er ikke bare det at det er Finnmark, men det er forbasket langt borte selv for Finnmark å være.
Og hva med alle de flotte folka jeg kjenner her på den varme enden av Norge. Det er det som er killer. Det er så mange jeg er utrolig glad i, som jeg ville få så utrolig begrenset mulighet til å treffe. Det hadde vært fælt.
Greia er at jeg har et valg. Eller, egentlig så er valget tatt, jeg skal til Finnmark. Det har Hæren bestemt. MEN jeg kan endre på valget. Jeg kan hoppe litt rundt på høyerebenet mitt og vente på at jeg skal få senebetennelse igjen, eller si at jeg vil ha siviltjeneste.
Men det strider litt imot det jeg står for. Jeg vil ikke ljuge, og jeg vil ikke ha siviltjeneste.
Hva vil jeg egentlig?
Salmene 37, 5
"Legg din vei i Herrens hånd, stol på ham, så griper han inn."
Dette ble et litt lang og tankefullt innlegg. En luring sa også "la de små barn komme til meg", eller no. Det var ganske smart egentlig. Barn kan fikse alt.
Hanne og Sophie gir et godt bilde av hva det er som egentlig gjelder.
Jeg blir i godt humør med en gang.
Takk for meg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar